Monica Frances Johnsen
Den siste revejakta
av Ingvar Ambjørnsen (forfatter).
Cappelen Damm 2008 Heftet
Kjøp boken hos
Monica Frances Johnsens eksemplar av Den siste revejakta
Lesetilstand
Har lest denneHylle
SkjønnlitteraturLesedato
2015
Favoritt
Ingen favoritt
Terningkast
Ingen terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Carl F. Vang sitter i skitten til oppover halsen, men før han kutter ut, skal han bare gjennomføre det siste store opplegget.
Omtale fra forlaget
Bokdetaljer
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2008
Format Heftet
ISBN13 9788202282554
EAN 9788202282554
Genre Krim
Språk Bokmål
Sider 350
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
21 82 79 15 3 0Bokomtaler
Dette er ei av dei første bøkene til Ambjørnsen, og er ei ytterst underhaldande historie. Eg ser at den er klassifisert som krim på bokelsbekere.no, men eg er usikker på om dette er eit dekkande begrep for innhaldet i boka.
Uansett, det er kriminelle handlingar som er gjennomgangstemaet i boka. Forteljarstemma i boka, Carl F. Vang, oppheld seg på eit smålugubert hotell på ei gresk øy og tenker attende på hendingar han har vært med på i Norge den siste tida. Carl og kompisen Robert er garva hasjrøykarar sidan ungdomstida, og tek no del i ei smuglaropplegg, det siste (sjølvsagt …) før dei skal trekke seg attende frå denne karriera. Men det er noko muffens med opplegget denne gangen, og det viser seg at dei blir utnytta av folk lenger opp i systemet. Dessutan har nokon tatt livet av kjærasten til Robert.
Det er herlige skildringar av folk og miljø i denne boka. Mykje humor, og ein god del raljering. Ambjørnsen er kjend som ein talsmann for eit liberalt forhold til cannabis, og han fornektar seg ikkje i denne boka. Ved fleire høve gir han seg ut på utlegningar om kvifor cannabis burde vere lovleg, og korleis alkohol og tobakk gjer meir skade på folkehelsa enn canabis. Eg er ikkje samd i Ambjørnsen sitt syn på saka, men uavhengig av dette blei ein del av desse tiradene litt malplassert i forhold til handlinga i boka, sjølv om dei isolert sett var underhaldande å lese.
Men alt i alt likte eg boka veldig godt. Som lesar er det spanande å bli med inn i eit landskap ein helst ikkje vil vitje i det verkelege livet, og det var ei slik reise Ambjørnsen tok meg med på her. Takk for turen.
Skjønner at mange elsker denne boka, men den bar óg sine svakheter.
De første 100 sidende er veldig sakte oppbygging, ikke mye å snu sidene for.
Rundt den 100. siden fant jeg et par sider som tilfredsstilte de mentale prosessene ...
Boken speedet opp noe og de neste 100-150 gikk forbi i et mer fornøyelig lune.
Det var et punkt der navnene Tone og Toril ble brukt galt om hverandre.
Tone som var død, men som «gikk inn på soverommet» (når det egentlig var Toril som gjorde det)
Ser bort fra skrivefeilene, det må vel ha vært forlagets menn som stod for dem.
Synes enden kom brått etter at klimakset endelig var nådd.
Mye repetisjoner av de samme idéene (tenkte liksom at det her har du formulert tre eller fire ganger tidligere i boka). Forventa ikke slutten, det blei et overraskende plussmoment.
Ville anbefalt den til gatepushere og interessenter i Oslo og omegn, eller til folk som lever helt i mørket, de kan kanskje få opp øynene litt ved å bevitne den siste revejakta!
Eller blei det egentlig den siste?
Terningkast: Flytende 3-er.
Carl F. Vang drømmer om et rolig og vanlig liv sammen med familien sin. Men først har han et siste opplegg han må gjennomføre. I boka skildres et miljø der kriminalitet, dop og rå vold florerer. Sånn sett er dette en veldig klassisk Ambjørnsen-bok, men kanskje råere enn ellers.
Da en venninne av Carl dør av en overdose, strammes grepet i miljøet. Carl for sin del holder seg til de midlere narkotiske stoffene - både hva gjelder eget forbruk og handel - samtidig som vi blir vitne til at også dette bidrar til angst og noja. Vennskap blir satt på prøve, og spørsmålet er om det er mulig for Carl å komme gjennom det siste opplegget uten varig men. Blant annet er politiet i hælene på ham og kompisene, særlig fordi det hele ikke lenger "bare" dreier seg om hasj, men også heroin.
Denne boka er usedvanlig godt skrevet! Miljøskildringene virker så autentiske og realistiske at handlingen tok tak i meg. Det er ikke uten grunn at denne boka har blitt en klassiker.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Diskusjoner om boka
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketSitater fra dette verket
Jostein Røyset siterer Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen (side 277)
15:51, 15. august 2015 Ingen har det som favoritt.
Gata så fredelig og trygg ut. De begynte å bli flinke. Det var tydeligvis slutt på den tida da ensomme menn satt i mørkeblå Volvoer og leste avisa opp ned.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] siterer Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen (side 32)
19:44, 10. februar 2013 Ingen har det som favoritt.
Tanken er en forbannelse som hviler over mennesket, den slipper aldri taket.
Jostein Røyset siterer Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen (side 142)
15:32, 15. august 2015 Ingen har det som favoritt.
Robert kjørte som en gris, men han kjørte ikke fort. Bare som en gris.
Harald siterer Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen
20:08, 29. april 2013 Ingen har det som favoritt.
Spenn? Vil du tjene spenn, kan du handle med heroin. Straffa er omtrent den samme. Det er det snuten og godtfolk kaller forebyggende tiltak. At stoff er stoff, og straffene omtrent like høye uansett i hvilken bransje du driver på. Den eneste viktige forskjellen, en forskjell som propaganda-apparatet har valgt å overse, er at av heroinen dør du, mens hasjen lar deg leve videre. En liten forskjell for journalister og feite direktører. En liten forskjell for den lovlydige borger, som riktignok drikker seg snydens noen ganger i uka, men like fullt tar avstand fra «narkotika». Og en liten forskjell for snuten, som egentlig ikke gråter så sårt selv om noen går føyka. Stoff er stoff, enten det dreier seg om hvitt pulver eller svart kvae. Ferdig med det. Hasjen er jo bare det man begynner med, heroinen den naturlige konsekvensen når hasjen ikke virker lenger. Latterlig! Umulig! Men ingen kan si noe. Ingen kan protestere. Gjør du det, står folkehopen klar til å tenne bålet ditt. Jeg tenkte på meg sjøl. Min egen dop-karrière. Hadde hasjen noen gang slutta å virke på meg? Nix. Aldri. Men det er en offentlig sannhet at før eller seinere må du ha sterkere saker. En blank løgn, som ingen andre enn snuten tjener på å ha svirrende rundt som sannhet. Og jeg tenkte tilbake på min egen omgangskrets opp gjennom åra. Hasjfolka jeg hadde kjent, både i Oslo og andre steder. Jeg kunne sette opp ei navneliste på flere hundre dersom det var nødvendig. Og av alle de folka jeg har i minnet, av alle de jeg hadde delt pipe med, fantes det fire – fire som hadde kjørt seg ut på junk. To var døde, to sto for tur. Og alle unntatt Tone hadde en ting til felles bortsett fra at de en gang hadde «begynt» med hasj: De hadde sona mange og lange fengselsstraffer allerede før de blei skikkelig tørre bak øra. Jeg hadde aldri hørt noen gjøre seg formeninger om hva det hadde gjort med dem. Det er hasjens feil, ferdig med det. På en måte er det jo sant – de blei tatt litt for tidlig med litt for mye. Det er ikke lett å være kriminalisert, og det er ekstra hett for den som bare er femten år. I virkeligheta er det Norsk Lov som har kjørt dem ut, ikke noen uskyldige rever. Jeg hadde sett og kjent dem før de åka inn, og jeg hadde sett, men ikke kjent dem etterpå. Og jeg hadde brent etter å gi debattantene fra «Forbundet mot rusgift» skikkelig på kjeften. De som breia seg i spaltene i Klassekampen og oppfordra til å angi venner og bekjente til snuten dersom de brukte hasj. Fy faen som jeg forakta de folka. Fy faen som jeg forakta de som satt i redaksjonen og lot den slags vås trykke. De revolusjonære som blindt godtok politiapparatets radbrekking og ikke våga å se heroin-trafikken i større perspektiv enn at «noen oppe i åsen tjener spenn på norsk ungdom».
anniken sandvik siterer Den siste revejakta av Ingvar Ambjørnsen (side 3)
17:40, 4. august 2010* 1 har det som favoritt. Kommentarer: 1
I morres mista jeg ei hjørnetann. Den datt nokså udramatisk ut da jeg sveipa over med børsten. Det skremte meg. Fikk meg til å tenke på tida. Kloden som raser gjennom nattsvart rom - alt det der. Tida som går. Døden. Du står med ei gul tann i handa og veit: Ingenting skal gjøres om igjen. Ingenting kommer tilbake. Det er bare én vei å gå, og den veien er en blindvei. Den veien skal en dag ende opp foran din egen gravstein. Dystre tanker for en som har mista barnetrua.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Det er noen bøker som sitter deg lenge etter at du har lest dem, og som du tenker tilbake med en god følelse, så god følelse at du er usikker på om det er lurt å lese dem igjen.
Lista bærer nok preg av at jeg var ung på 80-tallet.
Liste mest for meg selv - for å huske/holde orden på bøkene jeg leser. Dette skulle jeg begynt med i 1970 - DET hadde vært moro å hatt,det! ;)
Dyrene synes det var urettferdig at jeg bare lagde fugl og fjær-liste. Så, dette er bøker jeg har lest, eller skal lese, som har dyr eller pels i tittelen. Eller på coveret.
Bøker av Ingvar Ambjørnsen
I år har jeg begynt med noe nytt: Å høre på lydbøker. Først og fremst mens jeg er ute og går eller pusler med småting. Kriteriet for valg av lydbøkene er at de er bøker jeg sannsynligvis ikke kommer til å lese med det første, men likevel har lyst til å få med meg.
Bøker jeg har lest, eller skal lese som er gule.
Oppdaget tilfeldig hvor mange bøker som starter med Den, samtidig som bøkene har helt ulike historier å dele.
Lista er ikke sortert på noen måte.
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
-
8.
