For meg var ikke problemet de onde kreftene mamma slapp løs på meg, men de "gode" kreftene som snudde ryggen til. All likegyldigheten.

Incest var et tabubelagt emne den gangen. Dessuten viser det seg at også i våre dager må misbrukte barn vente i måneder på å få kvalifiset hjelp, hvis overgrepene i det hele tatt blir oppdaget.

Jeg aksepterer ikke å ikke bli tatt på alvor av det annet kjønn. Andre mennesker har herset med meg hele mitt liv. Nå vil jeg selv være den som bestemmer over mine dager. For selv om jeg ble hundset med gjennom hele barndommen, er jeg i dag sterk nok til å vite hva jeg gjør, og til å ta ansvar for meg selv og barna mine.

Jeg anklager alle dem jeg var i kontakt med i min bunnløse fortvilelse, de som bare ristet på hodet, snudde ryggen til - og tiet. Hva tenkte de på, hvorfor brydde de seg ikke? De som var klar over min situasjon og intet foretok seg, var selv skammelig delaktige i det som skjedde.

I dag ser Anne at det først og fremst var nærmiljøets holdning som slo henne til marken. Unnfallenheten hos de voksne som utgjorde omgivelsene hennes, alle de veletablerte som ikke grep inn når de forsto at et lite barn ble mishandlet. Hun var maktesløs. Men så grodde det etterhvert opp et opprør i henne. Hun kom til at hun ville bruke all aggresjonen hun hadde mot samfunnet og mot sin mor på en positiv måte. "Jeg skal jammen vise dem" ,sa hun til seg selv.

Det politiet burde ha gjort disse gangene de hentet oss inn til politistasjonen, var å kjøre meg rett til barnevernsnemda og la den ta over ansvaret for meg. Men det gjorde de aldri. De så meg, de så hvilken tilstand jeg var i, og de måtte forstå hvilke problemer jeg hadde..

" I dag anklager jeg ikke først og fremst min syke mor, men alle dem som på en eller annen måte hadde et tilsynsansvar: Skolen, helsearbeiderne som besøkte skolen, barnevernet som ikke tok affære før jeg var tolv år, naboer og alle som en eller annen gang var vitne til at ei lita jente ble mishandlet og var utsatt for alvorlig omsorgssvikt" , sier Anne.

Anne skjemtes over å være så forlatt. Hun var et gråsonebarn, og hun mener selv at hun er det fortsatt. Hele tiden har hun en følelse av å bli sett, og samtidig ikke bli sett. "Jeg har bestandig følt meg som piken med svovelstikkene", sier hun.

Det jeg opplevde i miljøet rundt Jernbanetorvet sjokkerte meg. Dødsfallene gjorde et sterkt inntrykk, likeså at jenter helt ned i elleve års alderen prostituerte seg. Jeg var nysgjerrig, og jeg ble skremt. Selv om de ikke var eldre enn meg, trakk jeg et skarpt skille mellom deres liv og mitt. Gudskjelov gjorde jeg det. I dag vat jeg at det var det som berget meg fra et liv som deres.

" Det jeg ønsker med å stå frem og fortelle min historie, er å gi det mishandlede barnet et ansikt - og så si klart og tydelig fra om at det offentlige hjelpeapparat ikke må svikte flere unge. I mitt tilfelle kunne alle rundt meg se at et sinnsykt menneske gjorde meg til voldsoffer. Kanskje er det slik også i dagens Norge at omgivelser og hjelpeapparatvet at det skjer overgrep, men ikke tar belastningen ved å gå inn i saken og foreta seg noe?"