Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I 1931 vant En dag i oktober andreprisen i en stor nordisk romankonkurranse. Siden har den blitt stående som den første norske kollektivromanen, en sinnrik skildring av et tilfeldig adressefellesskap i en leiegård i Oslo. Handlingen springer ut fra én hendelse . en ung kvinne som får et psykisk sammenbrudd . og den videre historien avdekker steg for steg de andre leieboernes reaksjon. En dag i oktober var en svært avansert roman for sin tid. Den tar opp tematikk som Hoel også beskjeftiget seg med i andre bøker: forholdet mellom den kjølige intelligens og de egentlige verdier . ømhet og varme. Samtidig gir den et svartsynt bilde av ekteskapet som institusjon og de selvbedragerske livsformene i et besteborgerlig miljø. SIGURD HOEL (1890.1960) var en hovedskikkelse i mellomkrigstidens og etterkrigstidens norske kulturliv. Han gjorde seg bemerket som forlagsmann, essayist, kritiker og oversetter. Men det er først og fremst hans betydelige forfatterskap han vil huskes for, en imponerende rekke romaner og skuespill i ulike sjangre.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788205267787
EAN 9788205267787
Omtalt tid 1918-1939
Språk Bokmål
Sider 206
Utgave 10
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Han hadde levd så lenge sammen med henne at han hadde glemt hvem hun var.
Fra første oktober av tok byråsjefen alltid kalosjer på når han gikk ned i departementet om morgenen, likegyldig hvordan været var. Solskinn i oktober måned var aldri å stole på.
(…) jeg tenker på de andre fruene jeg kjenner – tomme, ranglesyke pengeslukere, dumme drog og ekle flirtedamer, fint påkledde og vel salvede lokk og lediggjengere og luksuspadder.
Jeg kan huske at det tok mange uker før arbeidet fikk helt tak i meg. Jeg gruet meg, og det av mange grunner. Jeg gruet meg for selve arbeidet - menneskets naturlige angst for en stor, langvarig anspennelse - men mer, det husker jeg godt, ved tanken på henne. Hun hadde vært så vidunderlig de sensommerkveldene da vi gikk og planla arbeidet og fremtiden. Men jeg visste jo at hun kunne ikke ha noen oversikt over, nei ingen anelse om hva slags tid hun gikk i møte. Jeg hadde forsøkt å forklare henne det - jeg hadde i det hele tatt ved mange anledninger forsøkt å skildre hennes fremtidige liv for henne i de dystreste farver - ikke minst den gang før vi giftet oss. Men hun bare lo, nå som da. Skulle ikke hun klare det? Det var jo bare å være forståelsesfull - huske på at jeg hadde meget å stri med, støtte og trøste meg når jeg syntes det gikk dårlig, fryde seg med meg når det gikk fint - tenk at jeg trodde hun ikke forsto såpass.
Kvinnens romantiske syn på mannens arbeide - om vi kunne få tatt og senket det ned på havets bunn. Men, herregud, dette romantiske synet er jo kvinnen. Hun ser på vitenskapen omtrent som negrene i Sudan ser på jernbanetoget der det suser gjennom savannene i sannhet en mektig fetisj!
Erfaringen hadde lært ham at elever kunne han møte overalt. Hvis det var én, gjorde det mindre - det var svært få som torde finne på noe helt alene. Hvis det var to, kjente han hjertet slå -. Hvis det var tre, gikk han mere fattet imot dem, for da visste han at det ville skje et eller annet ondt.
Men da vi hadde lagt oss, merket jeg plutselig at hun lå og gråt. Det tok meg lang tid å få vite hva hun gråt for - hun var krenket som et barn og skammet seg samtidig over at hun reagerte som et barn. Omsider fikk jeg vite at hun var ute av seg fordi hun ikke hadde fått vise frem den nye kjolen sin på en kafé.
Jeg skulle mang en gang få sanne at mannen regner feil hvis han ikke tar med i beregningen det barn og den ekshibisjonist som finnes skjult i enhver kvinne - eller rettere, som utgjør en vesentlig del av henne.
Jeg fikk henne noenlunde brakt til ro ved å love å gå på kafé med henne neste dag. Men innser nå at den skuffelsen jeg tilføyde henne den kvelden, tilga hun meg ikke.
– De som meget har, dem skal gives, om ikke på annen måte, så ved fusk og fanteri –
Jack London har en gang skrevet en underlig fortelling som heter De gamle menns liga. Men her i Oslo kunne vi snart skrive en fortelling som hette De talentløse menns liga og som handlet om alle våre offentlige menn i politikk, kunst og litteratur, uansett parti.
Alle som leiet ut værelser, nedstammet fra prester. Nå hadde han bodd hos fire på to år, enker alle sammen, nei, en var gammel frøken - men myndige prester på veggene overalt - fruktbare folk - vorder fruktbare og oppfyller jorden-, nå leiet etterkommerne ut værelser - det gikk ut med de gamle embetsslektene.
Skjønnlitteratur på pensum i norsk 2+3 og engelsk 1 i lærerutdanningen på HiVE. Mange gode bøker!