Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Stig Sæterbakken (1966-2012) var kjent som en forfatter som ikke var redd for å sette smertefulle emner under debatt. I tillegg var han en av vår tids fremste essayister. Denne boken samler noen av høydepunktene fra snart tyve års utprøvning av sjangerens muligheter. Her er kritiske og entusiastiske studier av forfattere som Samuel Beckett, Nikanor Teratologen, William Faulkner, Søren Kierkegaard og Louis-Ferdinand Céline, og kunstnere som Per Inge Bjørlo, Emanuel Vigeland og Joel-Peter Witkin, et bredt anlagt essay om etterkrigstidens bruk av Adolf Hitler som en metafor for ondskap, dessuten utfordrende fordypninger i emner som etikk, angst, dødslengsel, hellighet, ømhet, melankoli, obskønitet, skjønnhet, velkledthet og identitet. Utvalget består av tekster fra essaysamlingene Estetisk salighet (1994), Det onde øye (2001) og Dirty Things (2010), samt bonussporet "Sacred Tears", som for første gang publiseres i bokform. Etterord ved Anders Johansson, PhD i litteraturvitenskap ved universitetet i Umeå og litteraturkritiker i Aftonbladet.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2012
Format Heftet
ISBN13 9788202378547
EAN 9788202378547
Språk Bokmål
Sider 291
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketFor det er en av angstens forbannelser, at den aldri når utover den angstridde. Den kan ikke betros noen eller overføres til noen, den kan ikke gjøres rede for eller forklares overfor andre, den kan aldri helt kommuniseres, på den måten heller aldri helt kureres. Det er den ytterste ensomhets sykdom.
Å lese er som å drikke. Noe løsner. En forankring gir slipp.
For å kunne skrive må jeg være den jeg er. For å kunne skrive må jeg være en annen enn den jeg er. Og det er når jeg får disse to til å møtes, og bare da - og da bare kanskje - at dét oppstår, som jeg i ettertid, på avstand betraktet, kan velge å kalle litteratur.
For meg er dét forskjellen på den store og den lille litteraturen, at i den store litteraturen står denne menneskelige anstrengelsen i sentrum, der er det den jeg reagerer på som leser.
Språket er ikke noe hver og en av oss besitter, det inngår i en sirkulasjon, et uopphørlig bytteforhold, et evig gjenbruk som mennesker trer inn i (og ut av).
......... Det var jo slik, paradoksalt nok, Céline selv også forsvarte seg etter krigen, ved å argumentere for at pamflettene var en del av hans skjønnlitterære produksjon, ved å hevde deres status som kunst, et forsvar som selvfølgelig ikke ble oppfattet som annet enn en feig kollaboratørs ynkelige forsøk på å unnfly ansvar. Nå, 50 år etter, er han altså i ferd med å bli tatt på ordet. Og: det viser seg avgjørende for hvorvidt en tekst kan regnes for å være leseverdig eller ikke, hvilket tekstkorpus man mener den rettmessig tilhører. Genrebestemmelsen avgjør graden av leselighet. Dersom man bestemmer at dette er litteratur, er det leselig. Dersom man bestemmer at dette ikke er litteratur, er det uleselig.
Sagt på en annen måte: hvis han ikke mente det han skrev, gir det mening. Hvis han mente det han skrev, er det meningsløst.
Ingen moderne revolusjon eller politisk bevegelse forberedte sitt ettermæle bedre og mer detaljert enn nazistene. Som historiske landemerker skulle ikke restene etter nazistene stå tilbake for grekernes og romernes ruvende monumenter, og etter det såkalte «ruinprinsippet» ble nazistenes arkitekter bedt om å ta hensyn til de nye storbyggene som fremtidige ruiner, også når det gjaldt valg av materialer (den representative portalen måtte for all del overleve den ubetydelige bæreveggen), og sammen med plantegningene til offentlige bygg fantes ofte idylliske skisser av det samme hus i ruiner, overgrodd av eføy, i et tenkt post.-milleniums Forum Germanum.
Ironien: Hitler som en av få statsmenn uten gravsted, uten et eneste minnesmerke.
Trotskij sa en gang om Céline, at han «tok skrittet inn i den store litteraturen slik andre går inn i sitt eget hus».
Diktaturets paradoks: befolkningen underlagt regimets jernlov mens nasjonen utad gir blaffen i alle internasjonale spilleregler, avtaler og forpliktelser.
Men én ting tør hevdes med sikkerhet. Den som er god på bunnen må synke dypt for å komme til etikken.