Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken er en dikters opptegnelser fra et år, et år der døden har satt sitt preg. Her er personlige nedtegnelser som er ærlige i sin selvransakelse, men her er også notater om hverdagslige gjøremål, reiser og arbeid, små erindringsglimt. Det dreier seg om tap, og om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen, til arbeidet, til ens nærmeste, til en slags lykke. Fortsettelse av Biografi (1999), fortsetter i Brev (2005).
Omtale fra forlaget
Følelsessterke notater fra et år døden har satt sitt preg på. Om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen og arbeidet - til en slags lykke. Tomas Espedals Dagbok (epitafer) er nettopp det tittelen sier: en dikters opptegnelser fra et år - et år døden har satt sitt preg på. Og boken er selvfølgelig mye mer. Tomas Espedal er en språkkunstner av sjeldent kaliber, og i denne boken fester han dikterens grep om dagboksjangeren, spiller med den, utvider dens muligheter. Her er personlige nedtegnelser som til tider er nådeløst ærlige i sin selvransakelse, men her er også notater om hverdagslige gjøremål, reiser og arbeid, små erindringsglimt. Det dagbokaktige kontrasteres av vakre, prosapoetiske meditasjoner over døden, formidlet med et usedvanlig følelsesmessig nærvær. Det dreier seg om tap, og om å leve videre med tapet, om å gjenopplive en mening, å vende tilbake til hverdagen, til arbeidet, til ens nærmeste - til en slags lykke.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2003
Format Innbundet
ISBN13 9788205323063
EAN 9788205323063
Språk Bokmål
Sider 126
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Jeg elsker å forsvinne. Idet jeg åpner en bok, er jeg tilbake i barnet: jeg visste ingenting bedre enn å gjemme meg, sette meg bak døren, krype inn i klesskapet, klatre opp i trærne og sitte helt stille til det ikke lenger er mulig å skille denne glemselen fra naturens egen. Eller opphøre bak døren, forsvinne i triangelet av dørkarm, linoleum og skygge. Vi sier: han forsvant i en bok, ble oppslukt av historien. Men like bedøvende som det å forsvinne, er ritualene som er forbundet med det å lese. Du setter deg i stolen, tenner lyset og forsvinner. Du legger deg i sofaen, åpner boken, kjenner lukten av papir og forsvinner.
Forsvinner hvor?
Jeg ser det nye i alt det gamle. Det er ikke skjult, men vanskelig å få øye på siden det er så tydelig.
Jeg liker å tenke på skrivingen som et håndverk. Jeg tenker med hånden. Alt det jeg ikke tenker med hånden, er tanker. Å tenke med hånden: det er dette som er å skrive. Man kan ikke unngå å legge merke til at skriften er eldre og klokere enn den som sitter og skriver. Skriften er der på forhånd, og det er om å gjøre å følge språket når det arbeider, det er dette som er å skrive.
Jeg skulle virkelig ønske det var mulig å bo i litteraturen.
I høyden, et tynt og gjennomtrengende lys, i nattens nærhet; dette må være lesingens sted, et stille rom i fritt fall, her sitter jeg og faller, der ligger du og leser.
Å lese er en forkjærlighet for høyder. Jeg skulle virkelig ønske det var mulig å bo i litteraturen.
Du setter deg i stolen, tenner lyset og forsvinner. Du legger deg i sofaen, åpner boken, kjenner lukten av papir og forsvinner. Forsvinner hvor?
Og jeg tenker ikke på deg.
Fredag, tjuende september: Jeg tror ikke på et liv etter døden. Heller ikke på sjelens udødelighet, og ikke på sjelevandring; Jeg tror på sjelen, men den dør, det er min overbevisning.
Døden er fullstendig. Kroppen dør, og med den dør sjelen. Jeg tror på mørket og natten, en fullstendig natt.
Hva er tilbake, etter døden? En tom seng av mahogni, noen ringer av gull, brev og dagbøker, en hel del fotografier og to barn.