Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Prinsessen av Clèves betraktes som den første franske kjærlighetsromanen og den første psykologisk-analytiske romanen. Det er en intens roman om følelser, og om å avstå fra følelser. Nå foreligger denne europeiske klassikeren for første gang på norsk, oversatt og med etterord av Anne-Lisa Amadou. «Aldri hadde hoffet hatt så mange skjønne kvinner og så mange statelige menn; og det virket som om naturen hadde funnet glede i å plassere sine vakreste gaver hos de mest fornemme blant prinser og prinsesser. Madame Elisabeth av Frankrike som senere ble dronning av Spania, var begynt å legge for dagen et forbløffende vidd og den uforlignelige skjønnhet som skulle bli henne så skjebnesvanger. Maria Stuart, dronning av Skottland, som nylig hadde ektet Frankrikes kronprins, og som ble kalt «la Reine Dauphine», var fullkommenheten selv både på legeme og sjel: Hun var blitt oppdradd ved det franske hoff og hadde tilegnet seg alle dets utsøkte manerer. Hun hadde dessuten så mange medfødte anlegg for alle skjønne kunster, at tross sin unge alder skattet hun dem og forstod seg bedre på dem enn noen annen. Dronningen, hennes svigermor, og Madame, kongens søster, dyrket også poesi, teater og musikk. Frans den førstes forkjærlighet for diktekunsten var fremdeles levende i Frankrike; og siden kongen, hans sønn, dyrket legemets idretter, var alle fornøyelser representert ved hoffet; men det som gjorde dette hoffet så smukt og majestetisk, var dets store antall prinser og høye adelsmenn av enestående kvalitet. De jeg her vil omtale var alle, hver på sitt vis, sin samtids stolthet og pryd.»
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2000
Format Innbundet
ISBN13 9788205272873
EAN 9788205272873
Serie Gyldendal klassiker
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1600-tallet
Språk Bokmål
Sider 186
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En gripende kjærlighetsroman - visstnok den første i sitt slag. Ei syttenårig jente blir virvlet inn inn i et overklassemiljø av intriger og romanser hvor det samtidig legges vekt på en uklanderlig oppførsel. Riktignok er alle like vakre og veltalende som i filmstjernenes Hollywood, men et anonymt brev (den tids e-post) på avveie er nok til å sette i gang et skred av personlige ulykker. Forfatteren er svært dyktig i å beskrive forvirringen og de mostridende følelser som den unge hovedpersonen går gjennom etter sitt giftermål med den prektige fyrsten av Clèves, i det hun forsent møter den langt mer tiltrekkende hertugen av Nemours.
I løpet av romanen går hovedpersonen fra først å vektlegge hva som sømmer seg (det vil si hva andre måtte mene) til en personlig overbevisning om "en plikt som bare eksisterer i min egen bevissthet." I dette tilfelle en form for stahet som ikke skaper lykke for noen.
Amadous oversettelse fra 2000 følger en konservativ bokmålsnorm. Jeg stusser jo på at selv ektefeller er dis, men det er vel tilsiktet.
Prinsessen av Clevés er dypest sett en eksistensialistisk roman. En tiltider medrivende sådan, og visstnok Frankrikes første. Som kjærlighetshistorie forekom boken meg for søkt. (Videre bør det første kapitlet skumleses; her er først og fremst en oppramsing av kongelige og maktpolitiske bipersoner.)
Men som eksistensiell roman lykkes den, i hvert fall delvis. Dette takket være gripende beskrivelser av prinsessens følelsesliv og emosjonelle utvikling.
Hun var så vakker den dagen at han ville ha blitt forelsket i henne, om han ikke allerede hadde vært det.
«Hvis du dømmer etter det ytre her på stedet,» svarte Madame de Chartres, «vil du ofte ta feil: Det man kan se, er nesten aldri sannheten.»
«Monsieur de Nemours hadde rett i å bifalle at hans elskerinne gikk på ball,» sa la Reine Dauphine med et smil. «Den gang var det så mange kvinner som gjorde krav på denne tittelen at hvis de ikke hadde vært der, ville ballsalen ha vært nesten tom».
De fleste mødre forestiller seg at det er tilstrekkelig aldri å snakke til unge mennesker om elskov og kurtise for å holde dem borte fra det. Madame de Chartres var av motsatt mening [...].
Bloom skriver om "The Aristocratic Age" (år 1321-1832):
- - - It is a span of five hundred years from Dante's Divine Comedy through Goethe's Faust, Part Two [1321-1832], an era that gives us a huge body of reading in five major literatures: Italian, Spanish, English, French, and German. In this and in the remaining lists, I sometimes do not mention individual works by a canonical master, and in other instances I attempt to call attention to authors and books that I consider canonical but rather neglected. From this list onward, many good writers who are not quite central are omitted.
Bøkene på denne lista dekker en periode i Vest-Europa på 300 år fra begynnelsen av 1500-tallet til slutten av 1700-tallet. Mye har preg av framveksten av individualisme, rasjonalisme og samfunnskritikk. Forfatterne jeg har lest i det siste driver gjøn med det meste, men pakker gjerne - av forsiktighetshensyn - satiren sin inn i fantasifulle utopier, en tidlig form for science fiction. Men her er også bøker som innvarsler et mer humant, tolerant syn på tilværelsen. Forfatterne på 1700-tallet legger gjerne vekt på betydningen av et fantasi- og følelelsliv som ikke lar seg innordne strenge rasjonalitetspåbud. Med andre ord begynnelsen på romantikken.
Nederst på lista finnes en rekke faktabøker som jeg synes har vært nyttige for å se forfatterne og deres bøker i sammenheng med tiden de er skrevet i. Her får du også forklaringen på at det er temmelig tynt med med nordiske forfattere på leselisten min. Holberg og Wessel kommer kanskje med ved et seinere høve. (Skrevet 14.7.2019, redigert 18.2.2023).