Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Dette er den andre boka om Kate Mercier.
Omtale fra forlaget
I wish there was only today, just right now, and no forever.It seems fitting that I fell in love in Paris, the most beautiful city in the world. And if I pretend, I can almost believe that my life is normal and everyone I care about is safe. But as long as I'm with Vincent, 'normal' doesn't exist. Gorgeous, charming, and witty, he's everything you could ask for in a boyfriend - but his destiny is so much more. Even more terrifying than his destiny are his dangerous enemies, enemies who will kill for immortality. How are Vincent and I supposed to be together forever if we're always in danger?
Utgivelsesår 2012
Format Heftet
ISBN13 9781907411038
EAN 9781907411038
Serie Revenants (2)
Genre Spenning
Omtalt sted Paris
Språk Engelsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Obs! Dette er en anmeldelse av en oppfølger, og den kan inneholde spoilere i forhold til første bok.
I denne oppfølgeren til Våk over meg fortsetter historien om Kate, Vincent og de andre. Etter en dramatisk slutt i forrige bok har numaene blitt underlig stille. Det er ikke bra, for numaene er ikke akkurat av den rolige typen, og mye tyder på at de har organisert seg mer siden sist. Det er alt annet enn bra. Ryktene svirrer om at de organiserer seg internasjonalt. Violette og Arthur, de to gjengangerne som erstatter tvillingene Charles og Charlotte, har sine kontakter og holder øye med hva som skjer i et litt større perspektiv. Kate er deppa over å miste Charlotte, men finner en ny venn i Violette. Samtidig driver Vincent med et eller annet muffins, og Kate mistenker at det har å gjøre med at hun ikke vil at han skal dø med jevne mellomrom. Utsetter han seg kanskje for fare? Det var jo ikke det hun ville. Siden han nekter å fortelle henne hva han egentlig driver med, bestemmer hun seg for å undersøke litt på egen hånd. Kanskje det finnes en tryggere måte å trosse gjenganger-ritualene på.
Eller kanskje hun ender opp med å gjøre alt verre…
Forfatteren holder samme kvalitet som i bok nummer én oppe. Det vil også si at de samme svakhetene følger med. Positivt først: Dette er en interessant mytologi. Gjengangere i Paris. Plottet er fortsatt jevnt over ganske så spennende. Men fortsatt er det i overkant mange vakre mennesker, som jeg tok opp i omtalen av den første boka. Det har heldigvis blitt færre av dem her, og med litt flaks er det enda færre i neste og siste bok. Jeg synes det er trist at det er en skikkelig mangel på litt mer ordinære mennesker, og at utseende fremheves som så viktig. Alle de “gode” er også vakre. Godhet=skjønnhet. Det blir så klisjéfylt. Jeg skulle ønske forfattere holdt seg for gode til sånt, det er en så voldsomt gjennomprøvd klisjé. Men som sagt, det er bedre i denne enn det var i forgjengeren. Jeg mistenker riktignok at det bare er fordi de fleste karakterene ble introdusert der. De nye karakterene her får samme skildring som de “gamle” fikk i bok èn. Kunne ikke andre kvaliteter få stå på egne bein? Kunne ikke karakterene ha vært gode uten å være overjordisk vakre?
De av dere som liker litt småsvulstig og intens romantikk har mye å hente i denne serien. Det treffer ikke meg, og jeg setter det litt i halsen når det blir for mye av det gode. Jeg har sagt det uttallige ganger før, og jeg sier det igjen: det er på grunn av dette at jeg ikke kommer helt på godfot med sjangeren. Her er det uten tvil jeg som er problemet og ikke boka, for det er tross alt snakk om paranormal romance. De av dere som liker store ord, våte kyss, fine kjoler og å vandre hånd i hånd gjennom gatene i Paris i måneskinn har MYE godt i vente i denne serien! Og for the record: dette er uskyldige greier, altså, om dere lurer på om det egentlig er ok at trettenåringen i huset leser den. Ja, det er det.
Slutten tok litt pusten fra meg, og jeg vet sannelig ikke hvordan dette kommer til å gå. Jeg får egentlig ikke sagt noe mer enn det uten å spoile innholdet, så jeg får stoppe der. Faktum er nok at jeg blir nødt til å lese neste og siste bok også, som kommer i 2013. Til å skrive i en sjanger jeg sliter med, har Amy Plum i veldig stor grad klart å fenge meg. Det er bare å ta av seg hatten for det. Om du liker sjangeren, vil jeg si at denne serien er et must. Om du aldri har prøvd sjangeren, må dette være et fint sted å begynne for å gi deg et godt inntrykk.
Denne omtalen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka fra forlaget i bytte mot en ærlig anmeldelse.
med forfatters idylliske beskrivelser av Paris, så fikk jeg veldig lyst til å dra dit selv. Jeg ble faktisk veldig sulten og kaffetørst der jeg satt å leste boken i lesesalen på biblioteket. Selve boken derimot var noe kjedelig, men likevel gjennomtenkt. Litt vel sukkersøt kjærlighet med beskrivelser som ikke var helt "holdbare" for min del, ettersom det ble litt vel urealistisk. For mye klisjé, men konseptet var bra. Ikke det beste jeg har lest, men likevel kommer jeg til å lese nr.3 av ren nysgjerrighet etter denne bokens spennende avslutning.
Dette er bok nummer to i Våk over meg- triologien. Vi følger fortsatt søstrene Katie og Georgia og livet deres i Paris. Katie og Vincent sitt forhold utvikler seg stadig, og Katie blir etterhvert opptatt av å finne ut mer om hvordan forhold mellom gjengangere og mennesker fungerer for andre. Dette at Vincent egentlig er veldig gammel men samtidig holder seg ung i genrasjoner blir veldig vanskelig for henne, natulig nok.Vi følger Katies søken etter informasjon rundt dette, og det fører henne opp i farlig situasjoner.
Jeg liker fortsatt godt å følge dette forholdet mellom Katie og Vincent, og jeg liker godt vekslingen mellom den virkelige verden og den overnaturlige. Boka har en overraskende slutt, noe som gjør at jeg også kommer til å lese den tredje boka i Våk over meg- serien
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"Ekte vennskap", leste jeg og smilte da Georgia kom bort. "Så pene de er," sa hun og bøyde seg ned for å lukte.
"De er fra Violette," sa jeg og ventet på reaksjonen.
"De ser ut som ugress," svarte hun og rettet seg opp.
Jeg hadde mistet ham.
Og idet tyngden av denne erkjennelsen fikk de siste trådene av håp i hjertet til å briste, hørte jeg det. To ord uttalt helt tydelig i hodet: Mon Ange.