Solgunn Solli
Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee
av Dee Brown (forfatter) og Erik Gunnes (oversetter).
Spartacus 2007 Innbundet
Kjøp boken hos
Solgunn Sollis eksemplar av Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee
Lesetilstand
Ingen lesetilstand
Hylle
Ingen hylle
Lesedato
Ingen lesedato
Favoritt
Ingen favoritt
Terningkast
Ingen terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En rystende og mesterlig fortalt skildring av de nordamerikanske indianernes undergang. I løpet av de tre tiårene fra 1860 til 1890 ble antallet hvite i USA fordoblet. Grådige og rasistiske hvite inntrengere gjorde situasjonen desperat for indianerne. Denne boken er en kronologisk skildring av indianernes siste kamper for tilværelsen, sett fra deres ståsted. "Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee" åpnet øynene på et stort publikum verden over da den kom ut første gang, og Dee Browns beretning er fremdeles sjokkerende sterk. Blant indianerne har den bidratt til å gjenreise stoltheten over fortiden - ikke bare for de enkelte stammers historie, men også for den heroiske og tragiske kampen de førte.
Bokdetaljer
Forlag Spartacus
Utgivelsesår 2007
Format Innbundet
ISBN13 9788243004146
EAN 9788243004146
Omtalt tid 1800-tallet
Språk Bokmål
Sider 316
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
18 22 12 0 0 0Bokomtaler
Etter å ha lest om Sioux-opprøret i 1862 i Vilhelm Moberg sin Siste brev hjem kjende eg trong til å få vite meir om desse hendingane frå eit indianar-synspunkt. Og det får ein til gagns i denne boka, ikkje berre denne konflikta men ein heil serie med ulike indianarkrigar få rundt 1860 og nokre tiår framover i tid. Og det er ganske nedslåande lesnad, her er grove overgrep, brotne lovnadar og feige nedslaktingar i fleng.
Den norske versjonen er noko nedkorta i forhold til originalen. Vanlegvis er dette noko som irriterer meg, men denne gongen var det like greit. Ikkje berre fordi at ein då slapp å ta innover seg enno meir elende, men også fordi den litterære stilen blei litt for leksikalsk og einsformig etter min smak. Eg veit ikkje om dette gjenspeglar stilen i originalteksta, men uansett tykte eg boka var litt tung å kome igjennom.
Likevel er eg veldig glad for at eg las igjennom denne boka. Det skadar ikkje å minne seg sjølv om, når ein sit og hyggar seg med diverse utvandrarromanar a la Moberg og Hoem, at nokon betalte ein høg pris i andre enden, og at det er ein urett som ein aldri får gjort opp for.
En svært sterk historie om indianerne som ble fratatt sitt land av de hvite, om at indianerne ble lurt til skrive under på traktater som innebar at de mistet sine rettigheter til landene de jaktet og bodde på og ble trengt inn i reservater der de ikke hadde mulighet til å livnære seg. Dette førte til kriger mellom indianerne og de hvite; indianerne mistet sine jaktområder og den amerikanske stat sendte soldater for å regelrett slakte ned indianerne.... som i massakren ved Sand Creek... En sjokkerende bok - en bok som gjør at man skammer seg for å være hvit, og å være en del av den hvite befolkningen som i løpet av 1800 tallet utvandret til Amerika og krevde land fra urbefolkningen - indianerne - som ble tvangsflyttet til reservater; landområder som ikke var egnet til hverken dyrking av mat eller jakt.
Jeg leser både den engelske og norske utgaven av boka. Den norske utgaven av boka mangler 5 kapitler av den engelske opprinnelige utgaven - men den norske utgaven er nok nok til å forstå hvilke grusomheter indianerne ble utsatt for.
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
Bård StøreSitater fra dette verket
Magnus Tangen siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown (side 195)
20:48, 17. november 2011 2 har det som favoritt.
"Vil dere ikke ha kirker?". "Nei, vi vil ikke ha kirker". "Hvorfor vil dere ikke ha kirker?" "Dere kommer til å lære oss å trette om Gud", vi ønsker ikke å lære det. Det hender nok at vi tretter med menneskene om ting her på jorden, men Gud tretter vi aldri om. Vi ønsker ikke å lære det".
Magnus Tangen siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown
20:30, 31. oktober 2011* 1 har det som favoritt.
Jeg ble født der hvor ingen gjerder fantes, og hvor allting kunne puste fritt. Jeg ønsker å dø der, og ikke mellom fire vegger. Hvorfor ber dere oss forlate elvene, og solen, og vinden, og bo i hus? Be oss ikke om å oppgi bøffelen og ta til takke med sauen i stedet.
Para-Wa-Samen (Ti Bjørner)
Magnus Tangen siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown (side 51)
19:09, 29. september 2011 Ingen har det som favoritt.
Dette folk av hvite menn er som en elv i vårflom, som går over sine bredder og ødelegger alt som er i dens vei. Snart vil de ta bøffel-landet, om ikke indianernes hjerter er sterke nok til å verge det. Han besluttet at han ville slåss for å beholde det. Hans navn var Tatanka Yotanka, Sittende Okse, Sitting Bull.
Jostein Røyset siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown (side 304)
20:55, 12. februar 2017 Ingen har det som favoritt.
Hinman mente at det indianerne trengte, var mindre jord og mer kristendom.
Vigdis Vold siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown (side 225)
01:03, 4. april 2017 Ingen har det som favoritt.
Gode ord varer ikke lenge, om det ikke blir handling av dem. Ord betaler ikke for mine døde. De betaler ikke for mitt land, som nå er overtatt av hvite... Gode ord vil ikke gi mitt folk sunnhet og avstå dem fra å dø. Gode ord vil ikke gi mitt folk et hjem hvor de kan bo i fred og klare seg selv. Jeg er trett av snakk som ikke fører til noe. Det gjør mitt hjerte sykt, når jeg tenker på alle de gode ordene og brutte løftene....En kunne like vente å se elvene flyte oppover som å vente at en mann som er født fri skal være fornøyd med å være sperret inne og ikke ha sin frihet til å dra hvor han vil... Jeg har spurt noen av de store hvite høvdingene hvor de har sin myndighet fra til å si til indianeren at han skal holde seg på et sted, mens han ser hvite mann gå hvor de vil. Det kan de ikke fortelle meg. (Joseph - høvding av Nec Perce)
Magnus Tangen siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown
19:08, 29. september 2011 Ingen har det som favoritt.
I det golde Sydvesten bodde apachene, erfarne krigere etter 250 års geriljavirksomhet mot spanierne, som lærte dem de mer raffinerte former for tortur og lemlestelse, men som aldri klarte å underkue dem.
Magnus Tangen siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown (side 125)
20:21, 31. oktober 2011 Ingen har det som favoritt.
Ved mottagelsen i Det hvite hus var siouxene mer imponert over de hundrer av flammende lys i skinnende kandelabre, enn de var av Den Store Far og hans regjeringsmedlemmer. Flekkete Hale, som var glad i god mat, satte særlig pris på jordbærene og iskremen. "Sannelig har de hvite menn mange flere gode ting å spise enn de sender til indianerne," bemerket han.
Magnus Tangen siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown (side 191)
20:44, 17. november 2011 Ingen har det som favoritt.
De fortalte aldri til noen hvor de begravde hjertet til Gale Hest - men det var et sted i nærheten av Chankpe Opi Wakpala, den elven som på engelsk kalles Wounded Knee.
Magnus Tangen siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown (side 178)
20:40, 17. november 2011 Ingen har det som favoritt.
Renos første angrep overrasket mange kvinner og barn ute på åpen mark, og kavaleriets kuler utslettet Galleples familie. "Det gjorde mitt hjerte ondt", sa han til en journalist noen år senere. "Siden drepte jeg mine fiender med tomahawk".
Magnus Tangen siterer Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee av Dee Brown (side 20)
19:02, 29. september 2011 Ingen har det som favoritt.
På det amerikanske kontinentet var Massasoits og Wampanoag-folket forsvunnet, sammen med Chesapeake-, Chickahominy- og Potomac-stammene i det store Powhatan-forbundet (Bare Pochahontas ble husket). Andre stammer var spredt for alle vinder, eller redusert til små rester: Pequot, Montauk, Nanticoke, Machapunga, Catawba, Miami, huroner, Erie, Mohawk, Seneca, mohikanere (Bare Uncas ble husket). Deres velklingende navn forble knyttet til Amerikas jord for alltid, men deres ben råtnet hen i tusen brente landsbyer, eller lå borte og glemt i skoger som hurtig forsvant under øksehuggene fra tyve millioner innvandrere.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.
Nyankomne bøker i bokhylla mi for året 2021 av diverse årsaker. Dette er ei liste for meg sjølv så eg kan hugse kor tid eg fekk bøkene og av kven (og kanskje kvifor), men for all del, om du er nysgjerrig så er det berre å ta ein titt! :)
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
Bury my heart at Wounded Knee
an Indian history of the American West
av Dee Brown
Vintage 1991 Heftet