Skal vi klare å bygge bærekraftige fellesskap som tåler livet, må vi være der for hverandre uten lettvinte svar; vi må holde ut og hjelpe hverandre til å holde ut; vi må tenne lys i mørket.

Ekteskap er ikke for pyser, selv ikke de forholdene som viser seg å være liv laga.

Ritualer og tradisjoner er forstørrelsesglass, på godt og vondt. De bidrar til at det gode ofte blir enda bedre, det vonde enda vondere.

De aller fleste kriser rommer både farer og muligheter. Det er en fare for at vi overbelastes; at vi ikke orker mer; at vi blir syke, bitre, isolerer oss; at vi mister troen, håpet og endatil livet. Men mange kriser rommer også muligheten for ny modning, innsikt, takknemlighet og styrke.

Vi vet aldri når vi blir et vendepunkt som noen forteller om ti, tjue og tretti år etter. Det er et svimlende ansvar og en like stor mulighet.

Vi er ikke modige om vi ikke også er redde.

Det kan være fristende å legge tiden og kreftene, kreativiteten og ambisjonene i jobb og interesser utenfor hjemmet, der det synes bedre for flere. Eller rett og slett bare fylle timeplanen med alt som er gøy og viktig og implisitt regne med at kjærligheten går av seg selv. Det gjør den ikke. Vi vet det vel, men det får ikke alltid konsekvenser. Om vi ikke legger tid og omtanke inn i våre nærmeste relasjoner, blir de fort en dårlig samvittighet mer enn et sted for vår egen og andres blomstring.

Hvordan har du og dere det? spurte folk rundt meg omsorgsfullt. Jeg har alltid sagt at vi må spørre hverandre hvordan vi egentlig har det. Likevel - det ble vanskeligere og vanskeligere å svare på. Hvordan hadde jeg og vi det? Vi hadde det forferdelig, fint, utmattende, på det jevne. Vi hadde det så godt vi kunne og så vondt vi måtte.

Jeg er skjørere enn før; blir raskere overveldet. Jeg kan håndtere alt det jeg på forhånd mestrer, men et søknadsskjema, et Excel-ark, en full støvsugerpose, en brannalarm som går, eller en nær frist for innlevering av statistikk, kan gi meg sterk trang til å gråte og gi opp: Jeg er en sørgende enke, ikke be meg deale med dette!

Å elska
er å vera stille
nesten heile tida
og ha varme hender.

Å elska
er ikkje å vakta,
men å sjå ein annan veg
til rett tid.

Snakk ikkje om ekstasen
når du meiner
kjærleiken.
Dei bur på kvar sin stad
og møtest
sjeldan.

Snakk heller
om å gå til fots
gjennom ti tusen kvardagar
og aldri halda opp
med å vera den rette.

Å elska
er å tenna lys
og tørka tårer,
natt og dag.

Alf A. Sæter