Frykt er viktig for å forstå behandlingen av sinnslidende. Siden disse menneskene var utilregnelige - ikke egentlig hadde ansvar for egne handlinger på grunn av mental sjukdom - var ofte den beste metoden å stenge dem inne. Før asylenes tid ble mange sinnslidende låst inne på loft, i kjellere eller uthus og behandlet som dyr - ofte nakne eller dårlig kledt. Det skjedde gjerne privat i familien, og var en skam som måtte skjules.

I 1924 uttalte Josef seg om forholdet til fosterfaren: "Sigtede oplyser at han er glad i sin pleiefar, vidner derimot at det ofte er slagsmål imellem dem." (...) Josef kunne selvsagt være glad i Gudbrand selv om de sloss, de var bare ikke enige om alt hele tida.

"I stedet for å sove videre og fryse ihjel - som kanskje hadde vært det beste - kom jeg meg på beina og labbet videre helt inn til Rugsvelien", sa Josef. Kunsten å berge seg selv ble drevet på høyt nivå. Mang en robust type ville ha bukket under i lignende forhold. I kamp mot naturen vant helst Josef. I møtet med andre mennesker derimot, endte det oftere med misforståelse hos begge parter. Likevel var Josef heldig å ha lokale venner som forsto.

Hvis han gikk seg vill, og det skjedde enkelte ganger, fortsatte han til det lysnet eller la seg til på bakken hvis været ikke var for kaldt. En skogskar visste råd og berget seg på stedsans og kjennskap til terrenget. Her, hvor Josef trasket i mørke og solskinn i over 30 år, i regn og snøvær, tåke og vind, kjente han hver stein og hver grop, alle stier, tråkk og veier - væger, som de innfødte sa.

Da begynte predikanten å bli virkelig redd og sprintet bort fra koia, mens Josef tok opp børsa og skjøt to-tre skremmeskudd i lufta. "Spar liv, spar liv!" ropte predikanten så det sang skogimellom.