Juletid !
Den mann må i sannhet være en misantrop , i hvis bryst noe som ligner på en hyggelig følelse ikke vekkes-i hvis tanker noen gledelige assosiasjoner ikke våkner - ved at julen er her igjen.
(sitat fra kapittel 2 " En julemiddag".

Denne boken av CHARLES DICKENS utgitt som "Sketches by Boz" var denne eminente forfatterens første utgivelse. Det skjedde i 1836. Først i 2013 foreligger den på norsk. Det er Runar Løvlie's fortjeneste. Etter å ha lest første del av denne umiskjennelige dickenske boken i oversatt versjon, sitter jeg kun igjen med dette spørsmålet: Hvorfor er ikke dette gjort før? Og kanskje nok et spørsmål, hvor mange kjenner til disse "skissene" ? Og da sikter jeg til alle dem som kaller seg bokelskere og som ikke kan ha unngått å ha lest noe av denne eminente forfatteren. Dersom de er noenlunde i nærheten av min generasjon, må de i det minste ha hørt om , og til og med lest " Oliver Twist" og "David Copperfield".
Lenge har jeg hatt den engelske utgaven liggende uten å gi særlig akt på den. Det vil si den jeg har er utgitt i Tyskland beregnet på skoleelever i engelsk. Intet forfatternavn angitt. Jeg sendte en intern melding til profilen Quiote på disse sidene, han ba meg kontakte Karin Jensen som i sin tur viste meg til Færgefjellet Forlag i Kristiansand. Og dermed : En ren luksusutgave av en bok , hva "innpakning" og utstyr angår - og foruten første del av skissene (420 sider) inneholder boken tilleggsopplysninger om Dickens samt "hans" illustratør Frederick Barnard , fotos (av bl.a mynter på Dickens tid) og illustrasjoner av nevnte tegner i massevis.

Det var med denne utgivelsen Dickens innvarslet en spennende ny stemme i engelsk litteratur, skulle det det i ettertid vise seg i stadig større grad. For denne boken må vitterlig hans samtid merket seg. Den rikt varierte samling av observasjoner av byen London, i både virkelighet og fiksjon, viser at han må ha kjent byen på pulsen så¨grundig det må la seg gjøre på godt og vondt, byens teatre, vertshus, pantelåner-sjapper, rettslokaler, fengsler, busser og selve elven Themsen på en ærlig og visjonær beskrivelse av hverdagsliv og hverdagens folk . På portretter av personer han beskrev slik at man kan se han foregriper seg allerede på karakterer fra sine senerehen store romaner, vi ser den fordømte mann i sin fengsel celle , snakksalige fruentimmer, vulgære unge kontorister og Scrooge-lignende ungkarer (kan ikke la vær å her minne om Disney's onkel Skrue er tatt ut av denne karakteren hos Dickens), og samtidig som hans styrke er kritikk av sosial urettferdighet som alltid ligger like under overflaten, finner man i mange glimt av den enorme metropolens gjemte innbyggere som for eksempel barnearbeidere og prostituerte. Gjennom en glitrende mix av humor og patos blir disse skissene en avsløring av London som en fantastisk grobunn for historier for et slikt udiskutable talent som skribent. Og ved bare å ha lest første del (av to) av disse skissene, ser man klart hvordan byen og disse skissene av den la grunnlaget for en ung talentfull skribent til hans senere enorme produksjon av romaner og fortellinger. Skissene er fra tiden 1833 til 1836.
Det ville være synd for dem som ellers liker godt Dickens bøker ikke har fått med seg disse skissene fordi de ikke har vært å finne i norsk språkdrakt.

Jeg vet ikke hvordan dette gjøres, men siden jeg har oversatt boken anser jeg meg kapabel til å skrive noe om den. Og mye av historien om hvordan den ble til, og hva den inneholder, står å lese i etterordet i boken. Der står:
Etterord.

Vi hadde aldri noen tanker om å oversette denne boken, for ikke å si utgi den, på eget forlag, før vi tok den ut av bokhyllen. Dickens er jo vanskelig nok å lese, om en ikke skal ta det ord for ord, det er velkjent. Det var bare det, at da den kom ut av bokhyllen, i form av en for oss ny og ukjent bok, og vi leste den, og ønsket at andre skulle kunne lese den også, så fant vi ut at ingen person, verken levende eller død, hadde vist boken den omtanke som ligger i en oversettelse til norsk.
Eller kanskje var det slik, at forlaget som ga ut de andre av Dickens’ bøker, hadde tenkt tanken, men etter å ha lest litt i den, funnet at det antagelig ikke var bryderiet verd, for boken var ingen roman, det var bare historier om hvordan tingene var i London i gamle dager, og i tillegg var den full av utgåtte og vanskelige ord. Slik så vi det for oss at forlagene tenkte, og slik kom det seg til at det hele begynte, både med oversettelsen og utgivelsen.

Hvorfor oversette denne boken, som nesten ingen har hørt om, og som enda færre i Norge har lest?»

Jeg har aldri truffet noen, eller hørt om noen som har lest den, men hvis vi ser bort fra det, er svaret: fordi jeg har vokst opp med Dickens. Hele livet, fra jeg var ti, og hvor det gikk i Illustrerte Klassikere, har jeg lest ham. Lest mye annet også, selvsagt, men jeg kommer alltid tilbake til ham. Til Charles Dickens’ verden. Og jeg hadde jo gode muligheter til det, av den enkle grunn at han ble født i 1812 mens jeg ble født 134 år senere. Så da jeg kom til verden sto alle bøkene hans i hyllene. Alle på engelsk og noen på norsk. Ingen kom i ettertid. Ingen venting. Ingen kø. Det var bare å begynne lesingen. Når man blir bitt av Dickens’ verden da er man solgt.

Da jeg var tolv, antagelig, begynte jeg med David Copperfield, på norsk, og jeg husker spesielt at jeg lurte på, i begynnelsen, hvorfor kusken Barkis ba David Copperfield si til Pegotty at «Barkis er villig». Hva Barkis var villig til kan leseren selv finne ut. Deretter kom Oliver Twist og Lille Dorrit og Den Gamle Antikvitetsbutikken, disse ble regnet som barnebøker, selv om det ikke er riktig. Jeg fant ut da jeg ble større, at hvis jeg leste dem på originalspråket så ble de mye mørkere og mye mer for voksne. De norske versjonene har, tror jeg, enten med vilje eller uforstand, blitt gjort enkle og barnlige. Hvem kan lese «Nicholas Nickleby» uten å felle tårer over Smike, eller over lille Nell som dør i «The Old Curiosity Shop», hvor bestefaren sitter alene igjen ved graven og venter på henne? På originalspråket er disse bøkene et studium over bruk og misbruk av barn, skrevet for å vekke sympatien hos de voksne, hvilket Dickens greide.

Sketches by Boz?

Ja, «Sketches» har jeg eid siden 1977. Kjøpte hele serien av en dame fra Mandal, fikk dem billig fordi hun trodde at det manglet én. De var nummerert med romertall… Og Sketches sto først i rekken, nr 1 av 25 bøker, hvilket utgjør mesteparten av forfatterskapet til Dickens. Men jeg hadde ikke lest nummer 1. Den var antagelig «kjedelig». Og for en merkelig tittel! Hvem var Boz… en illustratør, kanskje, siden det var snakk om skisser? Helt til jeg endelig åpnet den, og ble stående ved bokhyllene og lese i minst tyve minutter før jeg fikk satt meg, dette var begynnelsen på en magisk ettermiddag. Og etter hvert veldig mange magiske formiddager og ettermiddager. Jeg forsøkte å finne den på norsk slik at også Turid kunne lese den uten ordbok, (min påstand er at ingen kan lese «Sketches» og forstå den, uten å ha god tid og tilgang på en spesiell ordbok eller flere) og dermed fant jeg at den ikke var oversatt.

• Og hva synes du nå?

Nå, som jeg har holdt på med dette i lang tid, skjønner jeg at på alle måter står «Sketches» i en særstilling, fordi det var her alt startet. De fleste ble skrevet for avisene, i årene før Dickens visste hva slags forfatter han skulle bli, eller om han kanskje heller skulle bli skuespiller, en gjerning han ofte beskriver og tydeligvis elsket. I disse relativt korte historiene ligger kimen til hele hans forfatterskap. De mennesker og de situasjoner han skrev om, mens han satt ved bordet ved vinduet på vertshuset i Holborn i årene 1834 til 1837, dukker frem igjen i alle hans produksjoner. Hele «Sketches» ble skrevet på dette vertshuset i løpet av disse årene, og når han ikke skrev det ene så skrev han det andre (her begynte han også på sin neste bok, Pickwick-klubben), og når han gikk ut så var det for å gå gatelangs og registrere og observere. Han forsto fort at han var god til å beskrive det han så, fordi han så tingene med et barns forbausede øyne. Han så tingene annerledes, fra andre vinkler og med et totalt annet språk enn folk flest brukte. I tillegg hadde han en kraftig dose satire, ironi og ren humor i historiene, både i situasjoner og i tale, derfor ble hans avisartikler en kjempesuksess og derfor ble hans første bok det samme -

Noen mener at Dickens skrev triste ting for å få folk til å gråte -

Det er vel også riktig. De likte den lille sentimentale vrien han la i historiene, men egentlig tror jeg ikke at han «la» sentimentaliteten inn i bøkene sine, det var bare slik Dickens følte det, og tiden han levde i var, for å si det pent, temmelig rå, for de som hadde lite eller ingenting. Når han skriver en hjerteskjærende historie om en ung kvinne som ligger på hospitalet og skal dø, som forsøker å fortelle politiet at mannen hennes, et riktig råskinn, ikke mente å slå henne i hjel, og at hun tilgir ham, så skriver han så det gjør vondt i hjertet å lese, men slike ting skrev han om, like lett som han skrev om humor. Så for meg står «Sketches» i en særstilling. Vi rusler gjennom Londons gater og ser på livet, treffer interessant personer og kommer til rare steder, beskrevet slik de virkelig var, og vi kan undre oss at det virkelig var slik, men det er hevet over tvil at det er riktig, det han skrev -

Og så følte du at i tillegg til å oversette den, også skulle utgi den?

Det kom etter hvert. Trodde vel at den store vanskeligheten var å oversette, at det å utgi den skulle være som å spise et stykke kake, og så langt har det vært slik. Nå sendes det hele over til trykkeriet i London og så få vi se hva vi får tilbake, om det blir så flott som jeg ønsket. Birting Libris i Markensgaten i Kristiansand skal være en slags «fadder» ved å ta imot bøkene og levere ut til både bokhandlere og privatkunder, jeg har jo ikke noen butikk –

Og den kommer som luksusbok, i tusen nummererte eksemplarer?

Ja, Dickens fortjener det. Jeg også. I tillegg til rødt kunstlær, gull og forgylling, så kommer den også som alminnelig leseutgave, i sølv -

• Når vil dette, hm, eventyret, virkelig være som å spise et stykke kake?

Den dagen det hele går i pluss, dersom det noen gang gjør det. Men den store belønningen har jeg jo allerede fått. Tenk å få lov til å førstegangs-oversette en original bok av min store helt, til og med den første boken han skrev… det blir ikke bedre enn det!
Runar Løvlie, oversetter og utgiver.

                                Frobusdalen Park, 21de mars 2013.