JEG HADDE TENKT -

Jeg hadde sett deg lenge, der du kom
for alltid vet jeg det, når du er nær -
og hadde tenkt å hilse lett og koldt,
fordi jeg ennu har deg altfor kjær.
Slik vilde jeg forsvare meg med kulde
og også verge deg på samme vis,
så alle våre nye drømme skulde
som sene blomster visne inn i is.

Jeg hadde tenkt … Men da du stanset
med dette hemmelige gode blikk
og dette fjerne smil, jeg vet så meget om -
da skjønte jeg at planen ikke gikk.
Jeg tok din hånd og følte fra dens flate
et varsomt strøk, det lille kjærtegn, vi
bestandig brukte i en folksom gate
den gang da ennu intet var forbi.

Utgitt: Fra samlingen hverdagen 1929.

Fedreland

Åja, vi også elsker dette landet
med sot og skorstensrøk og gatestøv,
den trange sprekk imellem grå kaserner
hvor solen bare har en times frist.
Vi lenges vel iblandt mot noget annet:
en li med vind og sus og sang i løv,
en strand med hav og himmel, sol og stjerner,
en skog med kvaduft fra bark og kvist.

Men dette er vårt land. Her har vi hjemme.
Og hvad vi drømmer kommer ingen ved.
Vi elsker gaten - ja vi elsker landet,
som vi befolket her så altfor tett.
Og alle andre drømmer må vi gjemme
i dypet av vårt mørke sind et sted.
For den skal være fredløs og forbannet
som sviker gaten og sin egen ætt.

En dag vil du ønske du intet visste / om alt det vi mennesker gjør.

På gjensyn

Jeg elsker dig, min gate
med støv og sten og sand -
en dal igjennom byen
det store ørkenland.
Her har jeg alt å lengtes til,
og lenges - det er alt jeg vil.

Et hjemlig sted på jorden
er ganske godt å ha,
så kan man si: På gjensyn
når man drar derifra.
Og er det blott en gatesprekk:
man lenges dit når man er vekk.

Gi mig de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, / som aldri kan trues av mismot og trues av sorger til hvil, / men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

I krematoriet vil min hvite ild / tilslutt, / når hjertet flammer i det siste spill, / forkynne stolt for den som lytter til: / Jeg var en gategutt.

Vi er av samme ætt. Og samme kår. / Vi høster alltid mindre enn vi sår, / så lenge det er fienden som rår.

Du skal ikke gå til de gamle, barn, / og spørre hvad livet er! / De gamle kan huske sin egen vår, / men glemme den kan de især.

Jeg tok dine hender i mine / og følte hvor såre de var. / Du kom fra maskinen, hvis merker / av rasende kjærtegn du bar.

Kan du aldri øine stjernen over vanens ulne tåke, / den som skinner mot vårt drømte, nye land - / å da duer du til intet. Bøi din nakke under åket! / Ut i samfundssumpen, pløi den rand for rand.