Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Boken handler om Sigbrit Willums og hennes datter Dyveke, som levde på begynnelsen av 1500-tallet. Den ene styrte kong Christian IIs finanser, mens den andre ble hans elskerinne. Romanens forteller er Sigbrit, som utsetter seg for selvransakelse mens hun venter på å bli brent som heks.
Omtale fra forlaget
Sigbrits bålferd handler om de myteomspunne skikkelsene Sigbrit Willums og hennes datter Dyveke, som levde på begynnelsen av 1500-tallet. Den ene styrte kong Christian IIs finanser, mens den andre ble hans elskerinne. Dyveke døde brått etter et ti års langt kjærlighetsforhold til kongen. Var det et naturlig dødsfall, eller ble hun forgiftet? Romanens forteller er Sigbrit. «Gamle, stygge, slu, trofaste og hardt prøvede Sigbrit.» Slik karakteriserer hun seg selv mens hun venter på å bli brent som heks, og utsetter seg for selvransakelse. Som kongens rådgiver har hun hatt makt; har hun da også hatt ansvar for de handlinger kongen har gitt ordre til? Eller for de tragedier som har utspilt seg fordi han nektet å handle? «Hvem har ansvaret for en handling, den som tenker tanken i hele sin uhyrlighet, eller den som tar den opp og bringer den frem i dagens lys?» De historiske personene er levende portrettert, med Bergljot Hobæk Haffs store sans for det fremmedartete og kompliserte i menneskenes sinn. Og makt og erotikk veves sammen på forunderlig vis.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1999
Format Innbundet
ISBN13 9788205257627
EAN 9788205257627
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1500-tallet
Omtalt person Sigbrit Willems Dyveke Sigbrittsdatter
Språk Bokmål
Sider 227
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
I kjølvannet av lesesirkelboka Kongens fall av Johs. V. Jensen har jeg lest Hobæk Haffs roman for andre gang. Begge bøkene har kong Christian II som en av de sentrale i persongalleriet, og jeg tok fatt på Sigbrits bålferd for å få kongens historie i en litt annen vinkling.
Begge forfatterne framstiller kongen som en umoden person som gjennom hele sin regjeringstid vegrer seg for å ta beslutninger og er fullstendig avhengig av rådgiverne sine. Begge omtaler dramatiske historiske hendelser. Ett eksempel er blodbadet i Stockholm i 1520, der de ser ut til å være samstemte når det gjelder kongens unnfallenhet, men beskriver den i svært ulike vendinger.
Jensen:
Men den mann som holdt det hele i sin hånd, som hadde bragt de
ustyrlige hodene sammen og som benyttet seg av de hevngjerrige menns
talent, ondskap og list til fordel for sin kongstanke, han satt nå
fullstendig alene, mens tjenerne gjorde det som gjøres skulle.
Haff:
Hvor langt montro var han kommet i sin andakt da de dødsdømte toget
frem over Stortorget i flokk og følge? Lukket han øynene i from
betraktning mens de to bispene knelte ned som de første i den blodige
seremonien? Foldet han hendene i samme stund som sverdet falt, og de
ærverdige hodene rullet nedover den skrånende plassen? Rørte han
leppene i bønn mens de neste i rekken trådte frem og la hodet på
blokken? Hvor mange ganger slo han seg for brystet og mumlet "mea
culpa" mens begivenheten skjøt fart og hopet seg opp til et blodbad?
Dyveke Willums og moren Sigbrit er historiske personer. Dyveke var kong Christians elskerinne og skal ha vært hans eneste store kjærlighet, og han beholdt henne også etter at dronningen var flyttet inn på slottet. De møttes mens han holdt til i Bergen i sine unge år, og da han ble kalt hjem for å skjøtte sine plikter, tok han henne med til København. Mor Sigbrit fulgte med på lasset. Ikke bare som "svigermor", men også som samtalepartner for kongen. Hun var enke, hadde stor kunnskap om både økonomi og politikk, og ble etter hvert kongens fremste rådgiver. Dessuten var hun vel bevandret i legekunsten og tilbrakte mye tid i laboratoriet sitt. Hun beholdt sin posisjon hos kongen i flere år etter Dyvekes mistenkelige dødsfall i 1517.
Det er Sigbrit Willums selv som forteller sin historie i denne boka. Vi møter henne i 1531 i en fengselscelle, der hun tenker tilbake på livet sitt. Da kong Christian ble avsatt i 1523, fikk han smuglet henne med seg på et skip til Nederland, men hadde ikke lenger mulighet til å holde sin hånd over hennes skjebne. Siden har hun vært ettersøkt som heks, men har greid å holde seg i skjul i mange år, helt til hun blir gjenkjent og "tatt vare på". Hun er er temmelig sikker på hvilken vei det bærer:
Tiden iler, og det begynner å haste, hvis jeg skal nå å gjøre rede for
meg innen alt bryter sammen. Når de har tatt meg under behandling og er
ferdige med sitt ødeleggelsesverk, er jeg et tomt skall, et stykke
blødende kjøtt som er villig til å bekjenne hva det skal være.
Jeg konstaterer at Sigbrit har tålt tidens tann - jeg gir henne en sekser, nå som sist. Samtidig må jeg si at lesingen av disse bøkene "parallelt" har gitt meg en innsikt i nordisk og europeisk historie som jeg ikke hadde før.
Gleder meg til å se teaterstykket om Dyveke på DNS lørdag. Fin bok om Dyveke og moren hennes.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDe leter og finner, som skrevet står, og overlater ikke noe til slumpetreffet. Enten drukner kvinnen og beviser at hun er uskyldig, eller hun flyter ovenpå og er en heks som må kastes på bålet. Enten det ene eller det andre, og mens kvinnen går under i ild eller vann, har de sikret seg til begge sider og fått sitt på det tørre.
Loppemarked? Bøkene på denne lista sendes til loppemarked tirsdag 12/2-2013