Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I forordet til den omarbeidede utgaven av «Det flyvende bord» i 1954
skriver Scott om den første utgaven fra 1905, at ett av kapitlene der «var
frøet som senere ble DET GYLDNE EVANGELIUM». Det dreier seg om
kapittelet «St. Peters nøkkel». Allerede i 1905 hadde Scott altså ideen om
en fortelling om Vårherre og St. Peter som vandrer på jorden. Ideen ble tatt
opp i 1911 da det første kapittelet til Det gyldne evangelium ble skrevet.
Boken kom ut i 1921, men ble senere bearbeidet i 1926 og så siste gang i
1954. Det gikk altså hele 49 år fra den første ideen til den endelige utgaven
forelå.
St. Peter har studert menneskenes bedrøvelige liv på jorden, og mener
at her må være mye å rette på. Han får Vårherre med på en vandring, og
St. Peter skal få anledning til å peke på hva som er feil og hvordan det kan
rettes på. Det slår ikke heldig ut for St. Peter. Han kommer sørgelig til kort. I
kjent Gabriel Scott-stil er det en av samfunnets minste, Kristoffer Treben,
som får St. Peter til å innse hva som er botemiddelet.
Scott var selv helt klar over at boken kunne bli oppfattet som spottende.
Humoren som han hadde brukt i Kilden, var enda mer fremtrendende i Det
gyldne evangelium, men Scott håpet at ingen skulle unngå å føle alvoret og
for kynnelsen som bærer boken. At boken også er en kommentar fra Scott til
det kjente og omdiskuterte møtet i Calmeyergaten i 1920, under striden
mellom liberal og ortodoks teologi, er muligens mindre kjent blant leserne.
Forlag Gabriel Scott selskabet
Utgivelsesår 2014
Format Heftet
ISBN13 9788292046272
EAN 9788292046272
Genre Religiøs litteratur
Språk Bokmål
Sider 292
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Menneskene snakker om det tapte paradis, men jorden er jo i virkeligheten et paradis den dag i dag. De har bare hatt det for øynene støtt, så de ikke kan se det lenger.
Jeg har ingen grunn til å klage, herre, det benet jeg har, er et utmerket ben, se, jeg kan hoppe og danse på det. Det andre benet er forresten ikke borte det heller, det er bare gått forut for meg - når jeg selv engang kommer efter, får jeg det nok igjen, skal du se!
Håpet, det var som skyen, sa du, fang den og se hva du får. Nei, håpet er snarere solen selv, mist den og se hva det var -
For jeg tør vel mutatis mutandis uttale med en æret kollega, at det må skjelnes mellom religion og teologi - det mest ørkesløse av alt ørkesløst pinnehuggeri - som mellom de dype og varme kilder i vårt indre, de som betinger et virkelig åndsliv, og den hule, dogmatiske videnskap. Den siste bare skilter med navnet, mens den knebler den frie tanke efter evne.