En dag avbrøt sekretæren ham i en viktig konferanse og spurte hvilken prioritet private saker hadde. Han ble het. Var det Livia?
"Skal straks forelegges uten hensyn til tid og sted," svarte han, ...

Og han dro nordover igjen, så snart han hadde satt familien av gårde - i juni 1852. Han hadde ikke søkt om tillatelse fra misjonsselskapet i London til å legge ut på egenhånd, slik han nå hadde tenkt det. Men han skrev at han kom til å ta denne turen uansett - det var blitt hans livs mål.

Og hun kunne for sin del skrive med stor tilfredshet sørover til moren - at hun gjorde som hun hadde lært hjemme, smurte alle rom med kumøkk minst en gang i uken. Det trakk støvet til seg bedre enn noe annet, tok knekken på lopper og lus - og luktet godt!
Mrs. Livingstone fikk fem barn på seks år. "Hun har dessverre den uvanen å nedkomme når vi er lenger fra folk," skrev Livingstone i dagboken. Han kom seg ikke til å nevne at han selv hadde hatt noe med den siden av saken å gjøre.

"Julius Cæsar er myrdet. Kom øyeblikkelig. Din tid er inne. Atia."

Som boerne, de opprinnelige hollandske settlerne i Sør-Afrika - reiste de med en diger vogn med kalesje over, trukket av ti- tolv okser. Der laget de maten og der sov de - man kan gjerne kalle den historiens første virkelige campingvogn.

Det kunne ikke være noen tvil. David Livingstone var kommet hjem. En legende alt mens han levde. Og en helt og en helgen ved sin heroiske død.
Hele London var på benene og folk kom langveis fra for å vise ham den siste ære, det ensomste menneske på jorden mesteparten av sitt liv.

Selv kunne Karl Marx si, når han så hvordan andre tok for seg av tankene hans, at "marxist var han i hvert fall ikke."

Charles Darwin var dradd ut som en liten bortskjemt overklassegutt, med en mislykket skolegang og utdannelse - ikke engang brukelig som prest på landet, som faren hans uttrykte det.
Han kom hjem med nok vitenskapelig materiale til et helt liv i studier og forskning - ...
Det var bunker av rene reiseskildringer også, og han skrev godt som de gjerne gjør, de som ser godt.
Og det viktigste av alt, han var tilbake med hodet fullt av ideer som ingen hadde våget å satse på før.

Hvor var det for eksempel blitt av mastodontene, de største dyr som fantes en gang i tiden? De var blitt helt borte.
Jo, det var fordi de var for tunge for Nokas Ark, han kunne ikke ta dem med da regnet kom, sa kaptein Fitzroy - og mente det.

Darwin var og ble fullstendig upolitisk, han kunne ikke tenke seg å bli med i noe så offentlig som et kommunestyre engang.
Han var i det hele tatt så sky og skrøpelig, så redd for det levende livet omkring seg, at man trygt kan si han ble den han ble på tross av seg selv - en av gigantene i menneskenes åndelige utvikling.

Charles Darwin var et snilt og mildt menneske som ikke ønsket noe oppstyr - hverken om seg selv eller andre. Han utdannet seg til teolog og hadde tenkt seg et lite, fredelig kall på landet med tid og stunder. Han var født til rikdom og hadde ikke hastverk. Familien regnet ikke med at han ville bli til noe, hverken sånn eller sånn, og lot han pusle med sitt.
Som var å samle på bier og biller og andre små vesener.

Dere må tro, sa han, tro på at livet kan være stort og edelt. Så stort at vi ikke har råd til å slentre gjennom det på slump. Og så edelt at vi må kjempe for det med alle våre evner, for det høyeste og beste vi bærer inne i oss.
Akkurat slik levde William Ewart Gladstone - den strenge, alvorlige mannen - sitt stormende liv.

De dro fra hver sin kant, må ha passert hverandre på veien og endt begge på den motsatte siden - like langt fra hverandre ved veiens ende.

( Om Gladstone og Disareli - to britiske statsministre på 1800- tallet.)

Midt ute på denne endeløse, forfrosne sletten hvor krig raste, følte vi at vi hadde sluttet fred med oss selv og verden. Vi var utmattet, men etter all denne tiden følte vi at vi endelig hadde foretatt oss noe nyttig; kanskje slik Gud må ha følt det etter Skapelsens første dag.

Å ofre og å elske går ofte sammen. Folk som ofrer livet sitt, gjør som oftest det på grunn av en større kjærlighet.

Overbevisningen om at livet har et mål er rotfestet i hvert fiber av mennesket; den tilhører selve den menneskelige substans. Det frie menneske gir dette målet mange navn, og dets natur er det mange som tenker på og snakker om. For oss er det mye enklere.
I dag, her og nå, er vårt mål å leve frem til våren kommer.

Om kveldene fortalte vi hverandre våre historier, og enten de utspilte seg i Norge, Italia, Algerie eller Ukraina, var de enkle og begripelige historier, som historiene i Bibelen. Og er kanskje ikke dette historier for en ny Bibel?

Så de drepte ham på en veldig synlig måte. Hvis de bare rett og slett hadde lyst til å bli kvitt ham, kunne de ha drept ham i en bakgate eller på en celle. Men de korsfestet ham - en offentlig og uthalt form for henrettelse, bevisst utformet for å bli sett og for å fungere avskrekkende. Budskapet var klart:"Dette er hva som skjer når dere utfordrer oss."

Menneskets evne til, selv i de tilsynelatende mest håpløse situasjoner, å finne sin egen nisje, å bygge seg sitt skall, å reise et spedt forsvarsverk rundt seg selv, er forbløffende og et inngående studium verd. Her dreier det seg om en umåtelig evne til tilpasning....

Men hvor vi skal vet vi ikke: Kanskje vil vi overleve sykdommen og slippe unna seleksjonene, kanskje også holde ut arbeidet og sulten som tærer på oss. Og etterpå? Her, for en kort stund langt unna slagene og kjeftingen, kan vi gå i oss selv og tenke etter, og da synes det klart for oss at vi aldri noensinne vil vende tilbake herfra. Vi er blitt fraktet helt hit i boltede kuvogner, våre kvinner og barn har vi sett forsvinne ut i intet, som slaver har vi hundrevis av ganger marsjert frem og tilbake og stumt utført arbeidet; lenge før vår anonyme død har drept våre sjeler. Nei, vi vil aldri vende tilbake. Ingen må slippe ut av Auschwitz, for han vil, sammen med merkene som er preget inn i hans hud, bringe verden dårlig nytt om hva mennesket kan gjøre mennesket til.