Når tankene våre kretser ustanselig om samme tema, kalles det ruminering, kverning eller tankekjør. Vi "fanges" da i våre egne tanker, fordi de blokkerer annen aktivitet i hjernen. Får tankekjøret fortsette over tid, mister vi tilgangen på lek, utforsking, hvile, sosial kontakt, evnen til refleksjon og evnen til å oppdage øyeblikket som det er. Tankene blir sittende fast i dype spor, i tankebaner som skaper sin egen virkelighet. Den virkeligheten dreier som regel rundt noe som har skjedd og bekymring for at det skal skje igjen.

"Den sanne oppdagelsesreise består ikke i å finne nye landskaper, men å se med nye øyne." (Marcel Proust)

Det hjernen fokuserer på, vil den bli god på. Vi kan altså hjelpe hjernen vår til å bli mer mottagelig for gode øyeblikk gjennom å stoppe opp og undersøke og dvele ved gode opplevelser. [...] Nervesystemet trenger tid for å lagre en ny erfaring. En pekepinn er fra 5 til 30 sekunder. Når vi dveler ved en positiv opplevelse opp mot 30 sekunder, så har vi gjort mye for at den skal danne positive spor i hjernen. Vi kan kalle dette for "30-sekunders-regelen", for å hjelpe oss selv å huske det.

Et visdomsord sier: "What you resist will persist". Oversatt betyr det at det du motsetter deg vil bli opprettholdt. Det vi unngår, får ingen endringsmuligheter, fordi ingen nye impulser kommer til. Et annet visdomsord sier: "When you accept what is, what is changes". Når vi klarer å møte noe med aksept, så vil det endre seg. Dette er kjernen i det vi trener, både i oppmerksomt nærvær og medfølelse. Vi øver på å slutte å motarbeide det som er, for så å trene på å møte det som er med vennlighet og omsorg.

I denne prosessen er det oppmerksomme nærværet en vei mot økt innsikt i oss selv og livet. Det oppstår innsikt i hvordan lidelse skapes og vi er i stand til å la være å gi næring til dette.

Denne prosessen fremmes gjennom en integrering av intensjon, klok bruk av vår oppmerksomhet og holdninger som kan fremme denne transformasjonen (på engelsk intention, attention and attitude).

Det er viljestyrt oppmerksomhet, og langsom, krevende tenking, som gjør at vi kan holde flere alternativer og perspektiver oppe samtidig og ta valg ut fra dem. Men refleksjon og problemløsing tar mye energi - og tid. Det er energikrevende å se oss selv i perspektiv, holde impulser tilbake og utøve selvkontroll.

Toleransevinduet. [...] Når vi er innenfor vinduet, virker både nyere og eldre deler av hjernen sammen. Det gjør at vi kan tenke, reflektere og føle samtidig. Over vinduet er vår aktivering så høy (bånn gass) at tilknytningsrop, flukt eller kampreaksjoner kobles på. "Tenkehjernen" er da mer eller mindre frakoblet. I frys er det både over- og underaktivering samtidig, altså er vi både over og under vinduet. Under vinduet er den passive underkastelsesreaksjonen koblet på. Aktiveringen blir veldig lav, "bremsen i bånn", og også her kobles tenkehjernen mer eller mindre ut. Over og under vinduet dominerer forsvarsmekanismene vår oppmerksomhet. Vår evne til refleksjon forsvinner.

Medfølelse aktiverer andre områder i hjernen enn empati alene. Empati aktiverer nettverk knyttet til smerte og ubehag, såkalt empirisk stress, mens medfølelse stimulerer nettverk knyttet til varme følelser som vennlighet, omsorg og kontakt.

Når vi er slitne, belastet eller stresset, kan toleransevinduet være smalt, og det skal lite til for å falle ut av det. Tegn på at dette skjer kan være en voksende følelse av fare, indre uro, trangen til å løpe vekk eller et økende sinne for å kjempe seg ut av en situasjon. Når dette skjer er vi over toleransevinduet, og nervesystemet er i høygir. På fagspråket blir denne tilstanden kalt overaktivering. Overaktivering er nyttig når vi er i fare, fordi det setter oss i stand til å forsvare oss, men tilstanden er belastende for kroppen over tid. Mange av oss opplever overaktivering selv når vi med hodet vet at situasjonen ikke er farlig.

Når vi bearbeider informasjon, er hele kroppen involvert. Det går for eksempel mange flere nervebaner fra kroppen til hodet enn det går fra hodet til kroppen. Hjernen trenger informasjonen fra resten av kroppen. Vi bærer så mye informasjon i hjerteområdet at området i dag også kalles den andre hjernen.