Ingen hylle
2010
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Denne fortellinga er resultatet av en konkurranse om å skrive hver sin spøkelseshistorie mellom Lord Byron, Percey, Mary Shelley og Polidori. Fortellinga introduserer vampyren i litteraturen, og vi møter den blodtørstige Lord Ruthven. Boka inneholder også fragmentet av ei fortelling som var Lord Byrons bidrag til konkurransen.
Omtale fra forlaget
På halsen og brystet hennes var det blod, og hun hadde merker etter tenner. Mennene pekte og ropte
"En vampyr, en vampyr!" I denne fortellingen møter vi den blodtørstige Lord Ruthven, den første vampyren i den vestlige verden. I 1816 ble Lord Byron, ekteparet Shelley og John Polidori enige om at de skulle skrive hver sin spøkelseshistorie, noe som resulterte i Mary Shelleys Frankenstein - og denne boken. Det var denne historien som introduserte vampyren i litteraturen og skapte en interesse som er like omfattende og aktuell den dag i dag. I samme serie: Legenden om Sleepy Hollow av Washington Irwing Alle norske spøkelser: fra hav til herregård av Bjørn Våde
Forlag Pantagruel
Utgivelsesår 2000
Format Innbundet
ISBN13 9788279000792
EAN 9788279000792
Genre Grøssere
Språk Bokmål
Sider 71
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Vampyrer er udødelige. De har overlevd århundre etter århundre – i litteraturens verden. Vampyrer går aldri av mote. Det er bare å innse det. Vampyrer er kommet for å bli!
Den unge engelskmannen Aubrey reiser sammen med Lord Ruthven til Roma og forskjellige steder. Etter hvert som Aubrey er mer sammen med denne mannen, får han en følelse at det er noe med denne mannen, noe uvanlig, men han vet ikke helt hva det skyldes. Det er noe under overflaten som skurrer. Aurey får en følelse av at han ikke kan stole helt på denne Lord Ruthven. For under reisen skjer det merkelige ting. Og når han finner ut at søsteren hans, har funnet den rette og skal gifte seg, får han panikk når Aubrey finner ut hvem hans søsters utvalgte er.
Dette er en tynn oppsummering av boka. Jeg vet det. Grunnen til det er at både boka og historien er veldig tynt skrevet av John Polidori – så jeg er redd for å si for mye. Men til tross for tynn historie, elsker jeg atmosfæren og observasjonene i Vampyren. Det fantes mange sagn og myter om vampyrer, men Vampyren av Polidori er den første om vampyr som er skrevet i engelsk litteratur og den første beskrivelsen om en vampyr på gammeldags vis (Ikke vampyrer som glitrer i sola!). Det var i 1816 da det ble uvær og mens stormen herjet, oppholdt Lord Byron, John Polidori (som også var Lord Byrons lege), Mary Wollstonecraft Godwin og Percy Bysshe Shelley (som senere giftet seg med Mary) Denne gjengen oppholdte seg i Villa Diodatived ved Genèvesjøen i Sveits. Mens stormen herjet, foreslo Lord Byron å skrive hver sin spøkelseshistorie. Der ble Vampyren og Frankenstein til.
Vampyren er basert på et fragment eller bruddstykker av Lord Byron. Lord Byron skrev begynnelsen på en fortelling om vampyr som han har hørt gjennom forskjellige myter og legender. Polidori ble inspirert av denne fortellingen og brukte Lord Byron som en inspirasjon til skapningen Lord Ruthvin i hans fortelling om Vampyren. Vampyren ble aldri noen suksess og Polidori slet med gjeld. Heller ikke hans legekarriere ble noe å leve av. Dermed tok han selvmord, bare 26 år gammel. Det var ikke før 1830 at Polidoris Vampyren virkelig tok av og ble oversatt til flere språk.
Grunnen til at jeg sammenligner John Polidori med Stephenie Meyer er at Polidori skrev ganske tynt og det gjør Stephenie Meyer. Skrivemåten hennes er virkelig ikke imponerende, men med likhet med Polidori, skapte hun en vampyrbølge. Vampyrer er rett og slett udødelige.
Og selv om Vampyren er en ganske tynn historie, lettlest, morsom, så er den fascinerende og interessant. Det er også en kjekk innføring på hvordan vampyrer var på den gammeldags vis. Slik som jeg fremdeles betrakter dem. En bok som absolutt er verdt å få med seg.
Det som er litt synd er at oversetteren ser ut til å ha oversatt dette i hui og hast. Det er altfor mye skriveleifer i en slik tynn bok så det hadde ikke skadet om boka havnet i korrekturkverna en gang til før den ble publisert.
Lord Byron uferdige fortelling (Augustus Darvell) er også med i boka som John Polidori ble inspirert av. Må si at Polidoris var bedre. Elsket måten han beskrev Lord Ruthven og fortellingen er veldig atmosfærisk.
Endelig fikk jeg lest det som blir ansett å være den første moderne vampyrhistorien. (Ja, lenge før Dracula ble skrevet!) Sommeren 1816 skrev John Polodri The Vampyre omtrent på samme tid som Mary Shelley skrev Frankenstein og Lord Byron sin halvferdige Fragment of a Novel. Det var morsomt nok en skrivekonkurranse mellom dem. Polidori hentet inspirasjon til The Vampyre fra både Lord Byron (som vampyren skal ligne) og teksten hans. Det som skiller denne vampyrhistorien fra eldre sagn om vampyren i folketro, er blant annet at vampyren Ruthven er en adelsmann og dermed representerer aristokratiet. Jeg har lest historien på norsk, i utgaven fra 2000, oversatt av Tore Aurstad via Pantagruel forlag, og Ruthven beskrives som en adelsmann som er «mer bemerkelsesverdig for sine eiendommelige egenskaper enn sin stand», og disse egenskapene er blant annet at «et øyekast fra ham var nok til at latteren stilnet og vek plass for frykt i de hjertene der dumhet styrte» og at det skyldtes «det døde, grå øyet hans, som liksom sendte en skjult, sterk utstråling mot dem.» (9) Han er samtidig dødsens blek, men meget tiltrekkende og ettertraktet. Vampyren begynner her å fungere som en metafor: de rike suger hensynsløst blodet ut av samfunnet, som jo kan finne «tilfredsstillelse i å trekke de uskyldige ned i avgrunnen til skjensel og vanære» (18). Den moderne vampyren har endret seg litt mer siden The Vampyre, for her blir for eksempel ikke ofrene til nye vampyrer, og Ruthven tåler faktisk sollys.
Jeg føler ikke at jeg kan ha altfor store forventninger eller krav til denne historien. Jeg kan heller ikke kritisere bruken av klisjeer som «frøs blodet til is i årene» (21) og «begge ble bleke av redsel» (22) eller beskrivelser av torden og mørke skoger. Allikevel kan jeg si at jeg likte den. Den er ikke spesielt skummel for meg, men det er fordi skrekklitteraturen også har utviklet og endret seg en del siden den gang; man har funnet nye måter å skremme leseren på. Samtidig er det verdt å påpeke at med nye tider kommer nye redsler, og at det som var skummelt før, ikke er like skummelt nå lenger, nettopp fordi samfunnet har endret seg. Selv om Polidori ikke er den dyktigste stilisten, ei eller en stemningsskapernes mester, ulmer det en uro og uhygge mellom linjene. Spesielt den uroen man kjenner i møte med mystiske fremmede man ikke aner intensjonen til. Ubehaget som oppstår når man blir desillusjonert, er heller ikke til å underdrive. Hovedkarakteren Aubrey er en fri, vakker, velstående ung mann som dyrket «heller fantasien enn dømmekraften og hadde høye, romantiske tanker om ære og oppriktighet.» Videre er han dessverre naiv og har tunnelsyn på samfunnet, for «han trodde godt om alle mennesker, og så på laster som noe skjebnen hadde tatt med for effektens skyld, akkurat som i romanene. Han tenkte at fattigdom bare bestod i at klærne var rufsete, men likevel varme», og han «trodde at dikterenes drømmer var lik virkeligheten» (11). I møte med en nådeløs virkelighet, når man er underkastet krefter man ikke kan kontrollere, at drømmer ikke blir oppfylt, kjærlighet ikke blir gjengjeldt, svik og bedrag og lidelser og vold, vil nok blodet fryse til is hos selv de mest hardbarkede blant oss.
I etterordet av min utgave står det mer informasjon om forfatteren, boken og vampyrer generelt.
Skrevet av Tore Aurstad. Det var meget interessant å lese! The Vampyre er i hvert fall en innflytelsesrik skrekkfortelling i litteraturhistorien. Spesielt vampyrlitteratur. Selv om den ikke er på høyde med Frankenstein, er den relativt lettlest, nokså leseverdig og sist, men ikke minst, nevneverdig.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMiss Audrey hadde ikke det vinnende vesen som fikk folk til å sperre opp øynene opp eller fremkalte bifallsytringene i salongene. De blå øynene glitret ikke av sorgløshet. Men det var en malankolisk sjarm i dem som fortalte om en følsom sjel.