BOKOMTALE: Damen i Proseccotåken av Lene Lauritsen Kjølner. Manus fra forfatteren

Olivia er en veldig likandes dame, og denne gangen har hun snust litt på det å være forfatter. Som vanlig er Olivia nysgjerrig og snuser rundt. Tilfeldigvis kommer hun over et lik eller to. Selvfølgelig faller saken sammen med en sak som samboeren, politimann Torstein jobber med, men de klarer å håndtere saken på en fin måte.

Bøkene om Olivia er som sukkertøy. Man fortsetter å stappe dem i munnen uten stopp helt til posen er tom. Denne boka kunne jeg ikke legge fra meg før den var slutt.

Les hele omtalen her

skriv lenkebeskrivelse her

Ikke mange damer er privatdetektiv.

Et lite snev av Mikke Mus
Men det er Oilvia Henriksen og samboeren hennes Torstein er politi. De jobber dog jobbe ikke sammen, da Olivia ofte får beskjed om å holde seg unna drapssaker. Det er bare det at Olivia har sin egen måte å jobbe på, og hun har for vane å være der det skjer, litt som Mikke Mus.

Noen beinrester blir funnet i hagen til en venninne av Olivia, og en ring med navnet Gro på. Hvem er denne Gro og er hun fra nærområdet? Da Olivia går i nabolaget for å spørre folk om noen kjenner noen som heter Gro, kommer Olivia over et mulig åsted. Inne i et av husene, finner hun noen livløs på gulvet og det er den berømte forfatteren Fie Frantzen. Er det virkelig et åsted eller var det bare en ulykke? Forfatteren var kjent for å sine venner og fiender. Olivia blir invitert til skrivekurs, og det gir henne en ypperlig mulighet til å snoke litt i miljøet, finne ut mer om den døde og den mulig skyldige.

Dette er bok nummer åtte i Olivia Henriksen og det er feelgood/kosekrim. Det er ikke en sjanger jeg leser mest av, så er ingen "ekspert" på det området. Olivia er noe for seg selv. Hun, som nevnt tidligere, har sin egen måte å jobbe på, og det er ikke bestandig hun klarer å gjøre som førstebetjent Evert Karlsen sier, om å holde seg unna alvorlige drapssaker. Hun liker også å spille litt skuespill på politistasjonen og ellers for å å få viljen sin og når hun fisker etter spor.

Skrivekurset er mer spennende å lese om enn samboerskapet
Syntes skrivekurset var det mest interessante med boka selv om det var fiksjon, for det var interessant å lese om forfattermiljøet. Mange forskjellige personligheter samlet på et sted. Så likte å være en del av det, og man bare forventer det verste. Olivia Henriksen er ikke spesielt troverdig som privatdetektiv, men hun har personlighet og vet hva hun står for. Men brydde meg ikke mye om samboerskapet hennes med Torstein som er noe trøblete, som det kan være i fleste forhold. Likte bedre å lese om jobben hennes og båndet til Evert fremfor privatlivet.

Lauritsen Kjølner skriver med god humor, glimt i øyet og Olivia Henriksen er noe for seg selv. Selv om dette ikke er troverdig krim, var det underholdende og det er en feelgood krim med sjarm.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg likte denne bedre enn den forrige boken og det var gledelig! Likte godt sekvensene fra skrivekurset og at det kom noen hint om bokbransjen.
Jeg likte de første bøkene om privatdetektiven Olivia Henriksen og det ble humoristisk når hun rotet seg bort i ting. Lettbeint og koselig krim er disse bøkene kjent som å være.

Her syntes jeg litt av den gode gamle humoren er borte og det er synd for nå kan det virke som man prøver å være morsom og så blir det bare teit (i mine øyne) for kjente ord og uttrykk får tilført noen ord som ikke hører med.

For eksempel (fritt etter hukommelsen siden jeg hørte lydbok og den er levert tilbake) at en så ut som et 3-tall ( så blir det tilført i joggedress).

Et annet eksempel som jeg beit meg merke i er setninger som:

Det ringte på døren og jeg gjorde det eneste logiske, jeg åpnet døren!
Det kunne jo bare stått at det ringte på døren og deretter hvem det eventuelt var. Det kunne vært jobbet litt mer med språket og redigering.

Jeg savner den gode gamle Olivia henriksen fra de første bøkene og har lyttet til de siste bøkene i håp om at hun skal dukke opp igjen.