2016
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1975
Format Innbundet
ISBN13 9788252504248
EAN 9788252504248
Serie Utvandrerne-serien (6)
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1850-1899
Språk Bokmål
Sider 248
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er kanskje, reint litterært sett, den beste av bøkene hittil i serien. Ein kveld medan Karl Oskar er ute og arbeider på åkeren, kjem det ein framandkar ruslande langs stranda. Det viser seg å vere Robert, den yngre broren hans som tok i veg for fire år sidan for å gjere lukke som gullgravar i California. Men han er ikkje til å kjenne att, han har endra seg mykje både i utsjånad og sinnelag. Han har med seg ein svær pengebunke, «litt lommepengar» som han sjølv seier det, som han gir til broren, men Karl Oskar greier ikkje heilt å tru på at dette kan vere ordentlege pengar. Og kvar har det blitt av Arvid, sambygdingen og bestevenen til Robert som blei med på reisa?
Og her kjem det fine litterære grepet; Robert har eit vondt øyre, verk og øyresus, på grunn av ein lusing han fekk medan han var i teneste i Sverige. Om nettene, medan Robert prøver å sove, er det øyret hans som fortel historia om korleis det gjekk til på gullgravareventyret til Robert og Arvid.
Det er litt av ei historie øyret fortel. Det å kome seg til California var ingen enkel sak på denne tida, for det første trengst det ein del pengar, for det andre må ein reise på rett tid på året for å kunne kome seg fram. Og sjølv då er det ei strevsam og farleg reise, det var frykteleg mange som omkom medan dei freista å ta seg over til gullfelta på vestkysten. Og på sjølve gullfelta er det kanskje minst like farleg som på vegen dit. Ein får mellom anna høyre om ei bisarr hending, der det under ei gravferd bryt ut slåsskamp på liv og død når nokon oppdagar at der er gull i den nyoppkasta grava.
Men Robert greidde seg. Spørsmålet er berre på kva måte, og i kor stor grad Karl Oskar kan klare å lite på den nyrike broren sin. Den som les, får sjå. Og eg vil anbefale å lese.
Friskt vann er verd hvor lang vei det skal være.
En som lyver, tror man ikke engang når han taler sant...
Et hvilket som helst voksent menneske kan med sinnsro skrelle poteter i noen timer, og et tålmodig menneske kan kanskje skrelle poteter i flere dager, kanskje en hel uke, uten å fortvile og ønske seg vekk fra alt som heter poteter. Men når en er nødt til å sitte og skrelle poteter fra morgen til kveld, dag etter dag, uke etter uke, innestengt i en halvmørk krok ombord på en båt som på vakre vårdager går på verdens mektigste vannvei, da blir en lei av det til bunnen av sin innerste sjel.
Øret tvinger ham til å lytte til alle dets lyder. Det forteller for ham, det gjengir alt det har oppfanget og gjemt på: Det er menneskestemmer og dyrelåter, det er latter og jammerskrik, det er lyder av glede og smerte og sorg, det er hans egne ord og andres, det er kameraten Arvid og hans stemme, det er ord og skrik og eder av menn hvis navn han ikke kjenner. Det er knirking av vognhjul i ørkensand, det er knegging av hester og brøl av stuter, det er rauting av kuer og skryting av muldyr. Det er sand som driver og regn som faller, det er de store flodenes rislende vanne, det er vindens vingeslag over præriens bøffelgress. Det er ekkoet av skudd og hundeglam, av muldyrdrivernes tilrop, av stemmer som tretter, av berusede menns pjatt, av stemmer i feberdelirier, av varselrop i farer, av naturkreftenes spill og alle former for menneskeveseners skrik og latter og utbrudd og hørlig larm og lyder.
Han hadde aldri trodd at i Amerika, dette Herrens forjettede land, fantes mennesker så fordervede at de kunne ta Guds navn til hjelp når de prakket falske penger på folk.
For alt på det tidspunktet visste du at du ikke hadde dradd av sted for å finne gull. Det var ikke det ærend du var ute i. Du dro av sted for å bli kvitt alt som het en husbond, men du visste ikke hva du søkte i stedet... Noe du hadde hørt i en sang?
Da Robert nå talte om seg selv, hadde han lagt frem hennes egne spørsmål og tanker og grublinger. Nå først visste hun noe om ham - nå da hun i ham kjente seg selv. Og en kjente visst ikke et menneske før en fant det hos seg selv - og seg selv hos den andre.
Robert forsikret at både kameraten og han selv alltid hadde likt og nærmest elsket meksikanske muldyr høyest av alle dyr i verden. Hjemme i deres fedreland fantes det ikke muldyr, men de hadde alltid utmalt seg hvor festlig det måtte være å få kjøre og passe og fôre og stelle slike kloke dyr. Det var nærmest av den grunn at de hadde utvandret til Amerika.
Og intet annet enn en drøm kunne forene denne menneskesvermen, intet annet enn en drøm kunne drive den frem to tusen mil gjennom de ødsligste og villeste trakter i verden.
Hvem klarte vel fra den ene dag til den neste å fatte at han var blitt rik ?
Då mor mi skulle flytte over i eit mindre husvære, fekk ho brått ikkje plass til så mange av bøkene sine lenger. Snill som ho er så lot ho etterkomarane forsyne seg med det dei hadde lyst på. Sjølv om vi var fleire som ville ha så var det likevel eit rikhaldig skattkammer å plukke frå.
Dette er det eg sanka med meg.
Takk, kjære mor.