[Til dere som har lest og likt de historiske romanene til Ekeberg, og lurer på om dere skal lese denne, kan jeg bare si: "Gjør det!" Tema appellerte egentlig ikke til meg, politikk er noe av det kjedeligste jeg vet å lese om, og når det i tillegg skal handle om krig i Afghanistan, så var jeg en smule skeptisk. Men, når jeg først hadde begynt på boken, ristet jeg fort av meg min kappe av fordommer, og koste meg med det som viste seg å være en spennende krim.
Ekeberg har en fin måte å skrive på, han er flink å sette sammen delhistorier til et troverdig hele, med en god porsjon spenning hele veien.
Dette er en "røverhistorie". Den er ikke tidfestet, men etter en stund skjønner vi at det er etter Utøya. Det er en masse politikere med, og det er litt rart å lese en historie fra konkrete, kjente steder i nåtid, men med oppdiktede personnavn på alle utenom kongen. Sånn må det jo være.

• Du spionerer på oss, krøpling! Du er ikke den eneste med nattkikkert. Jeg har fulgt med deg siden du satt i bilen... Hva slags kødd er du egentlig? Journalist?
  Asbjørn Krag holdt armene i samme posisjon, med håndflatene åpne. Jeg er politimann, og jeg leter etter en savnet person. Mannen lo rått: - Purk i rullestol - ingen andre enn journalister juger så jævlig dumt.
  Mannen var tettere innpå nå, og han holdt fortsatt balltreet foran seg. Krag tenkte at hvis dette var sikkerhetsvakten til Are Behren, var det dårlig stelt med opplæringen.

Som utdraget viser, sitter Asbjørn Krag i rullestol, og det blir vi minnet på nesten på annen hver side, i alle fall i første halvdel av boken. Ofte er det halvmorsomme kommentarer, men det blir i mine øyne for mye av det gode. Det hadde vært mye bedre om det bare var antydet. Mannen er også synsk, noe de rundt ham villig drar veksler på. Han selv kaller det intuisjon og erfaring blandet med kunnskap, men han blir stadig vekk bedt om og presset til å synse noe. Dette synes jeg også blir nevnt litt for mange ganger.
Det andre utdraget viser er navnet på lederen av en høyreradikal antiislamsk gruppe. Dette er flisespikkeri, jeg vet, men i mine øyne ligner navnet sånn på Ari Behn, og det ødela lenge for inntrykket man skulle få av denne farlige mannen.

Forsvarsminister Nina Marchand søker hjelp hos Krag når hennes datter blir sett på tv sammen med Are Behren. Datteren Live er heroinmissbruker og moren prøver fortvilet å hjelpe henne.
Krag selv er en krigshelt, men ser vi bort i fra det lærer vi ikke så mye om ham, bortsett fra at han har en far på sykehus, at han er synsk og sitter i rullestol.
Samtidig som politiet må oppklare terroren i Oslo, følger vi fem spesialsoldater på hemmelig oppdrag, som er savnet i Afghanistan. Hjemme i Oslo blir vi også kjent med Irina, konen til en av dem, som er ute av balanse men tar allikevel opp igjen øvelsesskytingen.
Tempo øker betraktelig når vi bikker midten av boken, og selv om jeg reagerer på en del ting, og sier "røverroman" til meg selv noen ganger, så går lesingen fort, og jeg er ikke tilsnakkendes.
Mot slutten får vi nok avklaringer til at denne leseren er fornøyd, men jeg sitter med en tanke om at denne boken ikke bidrar særlig til forbrødring mellom religionene. Er du litt "redd" for islam fra før, vil jeg anta at dette kan fyre oppunder fordommer.
Han stiller også spørsmål ved Norges tilstedeværelse i Afghanistan, og stiller Norge i et dårlig lys med hendelsene der nede, men oppførselen til de som tolker koranen overskygger liksom dette.]1

Her er min anmeldelse av "Den barmhjertige terroristen" (ekstern lenke)