Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I et år levde bokens forfatter sammen med urbefolkningen matsesene i grenseområdet mellom Peru og Brasil. Som medlem av stammen opplevde han dagliglivet i regnskogen, men også høytid, fest og ulykke. I tillegg kom han på sporet av et ukjent folk, demosjbåene, som selv ikke matsesene kjente. Boken er en beretning i ord og bilder om året blant noen av verdens siste naturfolk. I tillegg er det en påminnelse om hvor utsatt folkene i regnskogen er i møte med en fiendtlig og destruktiv omverden der kapitalkreftene styrer.
Omtale fra forlaget
Forlag Bazar
Utgivelsesår 2006
Format Innbundet
ISBN13 9788280870742
EAN 9788280870742
Språk Bokmål
Sider 303
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
MAGISK!!
Boka Med jaguarens kraft er både tankevekkende og interessant.
Lenge sida jeg leste denne boka nå, men kom til å tenke på den igjen da jeg leste om en annen tur inn i Amazonasjungelen, som foregår akkurat nå i disse dager.
Reisen inn i Amazonasjungelen for å leite etter de siste uoppdagede indianerstammene som ennå ikke er blitt ødelagt av vår stressende sivilisasjon, sammen med forfatteren Anders C. Krogh, fenget meg og ga meg mange tanker omkring vår måte å leve på i kontrast til disse "ville" menneskene.
Forfatteren gjennomgår en viktig personlig utvikling i løpet av sin reise og i den tiden han levde sammen med indianerne i regnskogen, og det er vel noe av det som gjør boka vel verdt å lese.
Selve prinsippet med misjonering er jo nettopp å rive folk vekk fra sine tradisjoner og få dem til å bli som misjonærene selv.
Jeg skal møte dem uten en tråd på kroppen. Ingenting annet enn mitt eget kjøtt og blod skal jeg ta med meg fra den vestlige verden. På ingen måte skal jeg prøve å få dem til å føle seg underlegne. På ingen måte skal jeg påføre dem noe som kan få dem til å tvile på sine egne ideer og levemåte. For det er bare en eneste ting jeg kan lære indianerne: At de aldri må gi opp sitt skjulte liv i skogen. At de aldri må la seg lure til å tro at menneskene fra verden utenfor skogen, min verden, fører med seg noenting godt. At de aldri må la seg lokke av folk fra min verden som kommer med gaver og later som de vil dem godt. Jeg kan lære dem den grusomme sannheten om min verden, slik at de for alltid vil holde seg unna den.
Jeg så meg rundt og kjente en varm følelse stige opp i meg. Her var jeg omgitt av noen av de siste menneskene på jorden som ennå var i kontakt med naturens sjel, i et hus i en landsby i det innerste av Amazonasjungelen. Hva mer kunne jeg ønske meg?
De er frivillig isolerte. Den arrogante myten om at disse menneskesamfunnene lever isolert bare fordi de ikke vet bedre, er like mye et forsøk på å rettferdiggjøre klappjakten på urfolkene som den er usann. De isolerte er på ingen måte dumme og uvitende, og man behøver ikke lete lenge for å forstå det.
I Peru alene vet man om rundt 20 forskjellige stammer som fortsatt lever uten etablert kontakt med omverdenen. Hvor mange flere som eksisterer, kan man bare spekulere på, men det er i hvert fall sikkert at ikke noe annet sted på jorden er i nærheten av å kunne vise til et slikt mangfold av isolerte stammer som det Peru og Vest-Brasil til sammen kan.