Fordrivelse gjennom 75 år

Fra de første sidene fylte denne boken meg med foruroligelse. Den ga kjøtt og blod til den sakprosaen jeg har lest om Palestina i høst. Historien er ikke ukjent for meg, men dagens brutale krigføring i Gaza (oktober – desember 2023) har ført meg dypere inn i materien.

Bokens første del utspiller seg over få dager i Negev-ørkenen, syd i den nyopprettete staten Israel. Israelske sikkerhetsstyrker er utstasjonert for å renske ut de som måtte være igjen av arabere og lokalbefolkning (kalt «infiltratører») etter den store folkefordrivelsen i 1948. Den trykkende augustvarmen, de uendelige, golde sandbankene, hildringene og kjedsommeligheten er beskrevet så du nesten kjenner det. Det eneste som bryter monotonien er et insektbitt på en offisers lår. Et farlig bitt som driver mannen til vanvidd etter som det forverres. Så - endelig et oppdrag! En beduinstamme blir oppdaget og tilintetgjort. En jentunge blir tatt med tilbake til leiren. Voldtatt, drept og begravd i sanden.

I andre del møter vi en kvinne i Ramalla; jeg antar vel sytti år senere. Ved en tilfeldighet leser hun en avisartikkel om beduinjentas skjebne, en detalj i historien store hjul, og får det for seg å undersøke omstendighetene nærmere. Selv kunne jeg ha tatt tog og t-bane til Riksarkivet på Sognsvann i Oslo, nasjonens hukommelse, og vennlig fått utlevert de opplysningene jeg etterspurte. Eller satt meg i bilen og kjørt til hvilket som helst åsted for fortidens ugjerninger. Ikke så for en palestinsk kvinne på den israelokkuperte Vestbredden. Hun manøvrerer seg, med lånt ID-kort og leid bil, gjennom et land oppdelt i soner (soner kun tillatt for bestemte personer), kontrollstasjoner voktet av bevæpnete soldater, langs meterhøye betongmurer som skjermer for utsynet, veisperringer og et for henne et nytt og totalt ukjent landskap med nye navn, moderne bygninger og motorveier. Fremmedgjort og nummen av redsel.

Det hele forekommer meg så surrealistisk at jeg i øyeblikk lurer på hva jeg egentlig leser. En slags fabel? Men nei, det er palestinsk hverdag. Okkupasjonsmakten smuldrer opp palestinsk land, besitter bit for bit, fordriver palestinere med frykt og brutalitet. Bokens fatale slutt tilsier at fordrivelsene ikke tar slutt.

Boken har et etterspill. Under årets bokmesse i Frankfurt skulle forfatteren Adania Shibli (f .1947) ha mottatt Liberaturpreis 2023, en pris som årlig tildeles kvinnelige forfattere fra Afrika, Latin-Amerika, Asia eller Den arabiske verden. Prisutdelingen ble avlyst «grunnet krigen startet av Hamas (…)». Det sier noe om hvilken sprengkraft som ligger i denne lille, store, boken (utgitt i 2017). Jeg anbefaler den på det sterkeste til alle som ønsker å forstå.

En ting til, Frankfurtmessen vedtok en ensidig støtteerklæring til Israel. Hva er det denne arenaen for fritt ord og åpne samtaler driver med?

Romanen består av to hoveddeler. I første del forteller en soldat som har blitt mentalt syk hvordan hendelsene skjedde i 1949, ett år etter Nakba ,eller uavhengighetskrigen, sett fra Israels perspektiv. En palestinsk kvinne blir voldtatt, drept og så brent, landsbyer jevnet med jorden og ca 700 000 palestinere på flukt.
I del to får en annen ung palestinsk dame tilfeldigvis høre om denne "lille detaljen", og begynner å etterforske saken. I den andre delen er det en møysommelig forskningsprosess for en jente som ønsker å skrive en historie om den tragiske hendelsen. Gjennom de kjappe detaljene som hun sender, viser hun navnene på palestinske landsbyer og steder som ble fullstendig fjernet og nå har de fått nytt navn og er okkupert av nybyggere. En rystende historie fra Palestina. En bok som er brennaktuell i dag også, dessverre.
Det er i ettertid blitt fastslått at det var Israel som begikk disse groteske overgrepene i 1949 som førte til at 700 000 palestinere ble drevet på flukt. Med det tenker jeg på de groteske overgrepene på kvinner.
Som tidligere soldat, stiller jeg spørsmålet hvordan i helvete kan dette rettferdiggjøres når det ikke fikk konsekvenser for IDF-soldatene?

Jeg leste den på engelsk. Den er skrevet på arabisk. Språk, språkets tigjengelighet/utilgjengelighet er et viktig aspekt i denne beretningen og er noe Shibli er opptatt av. Rent fortellerteknisk har har den en del svært interessante grep som gjør at jeg godt kan finne på leste den igjen, sakte. Tematisk sett blir jeg på ingen måte ferdig her. Denne sitter.

Virkelighetens brutalitet i nøktern skildring i miniformat. En viktig bok for å kunne få en bedre forståelse av hva som kan røre seg på innsiden i et individ som har opplevd tap som frarøvelse av landområde og frihetsberøvelse, og hvordan skal en forholde seg til historien, når det blir så tydelig at historien i stor grad også påvirker miljø og folk nåtiden?

En velskrevet tekst med et rystende innhold. En liten detalj i en komplisert historie.