2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Qais Akbar Omar forteller på sin personlige måte hva tre tiår med krig har gjort med Afghanistan og et stolt folk. "Og festningen hadde ni tårn" er en av de få selvbiografiske fortellingene som er skrevet av en afghaner. Omars historie gir et nært og sterkt innblikk i en kultur som er både eksotisk og fengslende, og som ingen krig har klart å ta helt knekken på.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788203218361
EAN 9788203218361
Omtalt sted Afghanistan
Omtalt person Qais Akbar Omar
Språk Bokmål
Sider 412
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Boka gjev større forståing for dei ulike konfliktane i eit krigsherja land. Ein møter ulike folkegrupper, nomader, landsbymenneske og dei urbane - alle del av same storfamilie og har ting å læra kvarandre. Teppehandel og produksjon er og ein vesentleg del av boka. Dette er eit utvida blikk på ein flyktning sitt liv. Viktig bok.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDet eneste de visste med sikkerhet, var at ingen visste med sikkerhet hva som ville skje.
«Du må finne en måte å overleve på,» sa han. «Og hemmeligheten med å overleve er å åpne øynene. Med lukkede øyne kan du aldri treffe blink.»
Vi har et ordtak på dari: «Hvis du sitter med gode mennesker, blir du selv god. Hvis du sitter med dårlige mennesker, blir du selv dårlig.»
«Jorden vil aldri være uten blomster og trær,» sa han. «For når èn plante dør, kommer en annen og overtar plassen, og slik har det vært siden skapelsen. Som en rosenknopp er verden og dens anliggender tett lukket i påvente av en varm vårvind. Vi må alltid være som den varme vårvinden og åpne knoppene på alle slags blomster.»
Mulla Nasruddin våknet midt på natten av ropene fra to menn som kranglet utenfor huset hans. Nasruddin ventet, men de fortsatte å krangle. Han fikk ikke sove. Han svøpte sengeteppet tett om skuldrene og styrtet ut for å skille mennene, som hadde tatt til nevene. Man da han prøvde å snakke dem til fornuft, nappet en av dem teppet av skuldrene til mulla Nasruddin, og så løp begge mennene sin vei. Mulla Nasruddin gikk inn, trett og perpleks.
'Hva dreide krangelen seg om?' spurte kona hans.
'Den måtte dreie seg om sengeteppet vårt,' svarte mullaen.
'Teppet er borte og krangelen over.'
Alle mennenes ansikt var furet som pløyd jord. Dype rynker skar seg inn i krokene av de asiatiske øynene og langs pannen. De betraktet oss for det meste i taushet, og når de sa noe, hvisket de bare.
Jeg hadde alltid ventet at jeg skulle få se Buddhaen vår igjen. Men det uværet av uvitenhet som har rast i Afghanistan i mange tiår, knuste ham i stumper og stykker før jeg kunne vende tilbake. Jeg levde en gang inne i hodet hans. Nå lever han i mitt.
I Kabul hadde jeg hele tiden vært redd for å bli drept av en rakett, men hvis jeg skulle falle fra Buddhas hode, ville jeg i det minste dø lykkelig, tenkte jeg.
«Hvis du bygger et hus, kan mange mennesker bruke det,» pleide Berar å si. «Men en kvinne kan bare brukes av èn ektemann. Et hus gir mer nytte enn en kone.»
«Kunnskaper,» sa han med stor vekt på ordet, «er nøkkelen til fremtiden.»