2020
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Olga er blitt en gammel, dødsmerket kvinne. I dagboks form skriver hun brev til datterdatteren som har dratt til USA for å finne seg selv. Brevene vil aldri bli sendt. Datterdatteren vokste opp hos henne, etter at datteren døde i en bilulykke. Kanskje vil hun en gang lese brevene og forstå, slik at hun ikke begår de samme feilene som moren og mormoren.
Omtale fra forlaget
Olga er blitt en gammel, dødsmerket kvinne. I dagboks form skriver hun brev til datterdatteren som har dratt til USA for å finne seg selv. Brevene vil aldri bli sendt. Datterdatteren vokste opp hos henne, etter at datteren døde i en bilulykke. Kanskje vil hun en gang lese brevene og forstå, slik at hun ikke begår de samme feilene som moren og mormoren.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 1997
Format Innbundet
ISBN13 9788205247604
EAN 9788205247604
Serie Månedens bok
Omtalt sted Italia
Språk Bokmål
Sider 168
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen stor roman slik jeg ser det, men en nydelig liten bok med mange gode livsord og kloke betraktninger som jeg følte meg lettet over å lese. Sånn som dette:
" Vet du hvilken feil man alltid gjør? Den å tro at livet er uforanderlig, at man, når man en gang har slått inn på et spor, må fortsette på det til siste slutt. Men skjebnen har meget rikere fantasi enn vi har. Nettopp når du tror du befinner deg i en situasjon uten redningsvei, når du når det absolutte toppunkt av fortvilelse, med vindens hast, da forandrer alt seg, snus opp ned, og fra et øyeblikk til det neste ser du at du lever et nytt liv".
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEt eller annet sted, jeg husker ikke hvor, leste jeg nylig et motto fra indianerne i Amerika, det lød: "Før du dømmer en person, gå tre måneder i hans mokkasiner". Jeg likte den setningen så godt at jeg skrev den ned på huskeblokken ved siden av telefonen for ikke å glemme den. Sett utenfra, virker mange liv feilslåtte, ufornuftige, vanvittige. Så lenge man står utenfor, er det lett å misforstå personer, deres forhold. Først fra innsiden, først når man går tre måneder med deres mokkasiner, kan man forstå beveggrunnene, følelsene, det som får en person til å handle på en måte og ikke på en annen. Forståelsen fødes av ydmykhet, ikke av hovmodet ved viten.
«Bare smerten får oss til å vokse,» sa han, «men smerten må hentes innenfra, den som viker unna eller beklager seg, er dømt til å tape.»
Å skjønne hvor man kommer fra, hva som har vært før oss, det er første skritt for å kunne gå fremover uten løgner.
Men for å være sterk må man elske seg selv; for å elske seg selv, må man kjenne seg selv til bunns, vite alt om seg selv, endog de skjulte tingene, de som det er vanskeligst å godta.
Å gi avkall på seg selv fører til forakt. Fra forakt til raseri er steget kort.
Å gjøre feil er naturlig, å gå bort uten å ha fattet dem, fratar et liv mening. De tingene som hender oss, er aldri noe mål i seg selv, gratis hvert møte, hver minste hendelse bærer i seg en betydning, selvforståelsen fødes av det å være rede til å ta imot, av evnen til når som helst å skifte retning, til å legge av den gamle hammen, som firfislene når årstiden skifter.
Gjennom det å ha levet lenge og tatt farvel med så mange personer vet jeg nå at de døde tynger, ikke så meget ved fravær som ved det som - mellom dem og oss - ikke er blitt sagt.