2022
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forattaren påstår i dette essayet at den sosiale omskapinga av Oslo dei siste tre tiåra av nittenhundretalet er ei følge av globaliseringa av finansverda og avindustrialiseringa av næringslivet i hovudstaden. Han tek for seg bydel for bydel. Med appendiks og litteraturliste.
Omtale fra forlaget
I takt med avindustrialiseringa av byen har også det økonomiske kraftsenteret i landet blitt flytta vestover. Med Oljen har både Norge i Verda og Vestlandet i Norge blitt geoøkonomisk langt viktigare enn tidlegare. Omvendt har Oslo blitt ei produsjonsbakevje. Samstundes er byen framleis hovudstad. Den har ingen industri. Den er den viktigaste ideologiprodusenten. Rein overbygning over eit fråverande materielt grunnlag: Svevande i lufta, i eteren, på radiobølgene. Denne motseiinga får store følger for tolkinga av omverda og for ideologiprodusentane si forståing av seg sjølve. I den avindustrialiserte byen ser dei ikkje lenger kva dei lever av.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2000
Format Heftet
ISBN13 9788205275614
EAN 9788205275614
Omtalt sted Oslo
Språk Nynorsk
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketArbeideren er utstøtt frå byen. Arbeidarkulturen utstøtt frå bykulturen. Attende er det urbane. Den urbane byen er byen utan arbeidarklasse. Det urbane er det som ikkje er proletært. Proletariatet er i drabantbyeksil og i tredje verda.
Likevel får ikkje arbeidarkulturen status som framandkulturell.
I tilfelle Kværner får dei nye klasseskilnadene eit ekstremt og absurd uttrykk. Medan konsernsjef Tønseth, som kjørte det heile i grøfta med brask og bram, får ein ufattelig såkalla «fallskjerm» (var den på 17 eller 70 millionar?) med seg i fallet, får dei som har skjøtta arbeidet sitt i Lodalen - sparken, og eit på kvite tennissokkar merket KVÆRNER med på kjøpet.
Det blir sett på som svært avansert og urbant å kunne konsumere vin, øl, korn, kaffi, grønnsaker på rette måten, men ytterst tilbakeliggende, bondsk å produsere dei same varene for konsum.
Medan rasediskriminering og kjønnsdiskriminering blir ramma av straffeloven, er klasseforakt meir og meir gangbart.
Den urbane multikulturalismen er kjenneteikne ved å sjå fordomsfritt på at framandkulturelle tenarar lagar mat for og vaskar opp etter urbane herrefolk.
Malmen som råstoff for denne produksjonen kom hovudsakleg frå den dåverande Gullkysten, det nåværende Ghana i Afrika. Gruvene låg i Nsuta inne i landet, utskipingshamna heitte Takoradi. Frå smelteverket i Sauda på den skandinaviske Regnkysten gjekk ferdigprodukta, som var halvfabrikater til bruk i stålproduksjonen, til metallindustrien i dei engelske Midlands og det tyske Ruhr. Kol og koks, som også blei brukt i smelteprosessen, kom i fredstid vanlegvis frå Cardiff i Wales, Newcastle og andre gruvestrøk rundt Nord-sjøbassenget. Skatteoppgåvene gjekk til Cragmore på Bermuda, overskotet til New York City. Malm frå Gullkysten, svart kol fra Wales, kvite kol frå den norske Regnkysten, overskotet til New York, og skatten til Sjørøverøya. Som dei andre einsidig industristadane var også Sauda integrert del av ein fullt utvikla globalisert økonomi.
Den sosiale omskapinga av Oslo by dei siste tre tiåra av nittenhundretallet er ei følge av globaliseringa av finansverda og avindustrialiseringa av næringslivet i hovudstaden. I denne metamorfosen ligg også eit sosiologisk grunngitt svar på det ofte stilte spørsmålet om kvifor det ikkje finst nokon venstrefløy i Oslo.
Eller rettere sagt på spørsmålet: Kvifor har restane av venstrefløyen i Oslo blitt reføydalisert (dvs. postmodernister) til mediale og/eller halvoffentlige salongar?
I det rike Vesten har utflyttinga av industrien store følger, ikkje berre direkte i form av strukturell arbeidsløyse, større sosiale skilnader og omforming av bylivet, men også indirekte: for ideologiproduksjonen, lausriven frå annan produksjon.
Medan New York City på 50-talet hadde 2 arbeidarar i produksjonen for kvar som var tilsett i FIRE, er det nå (1993) 1 1/2 tilsett i finans, forsikring, eiendomsmekling for kvar jobb i produksjonen.
Robert Fitch forstår «mordet» på New York City som en prosess der finanskapitalen med overlegg driv produksjonen ut av byen for å gi plass til kontorareal - for finans, forsikring, eiendomsmekling, kort sagt finanskapitalen. Avindustrialiseringa av New York -omskapinga til FIRE-næringar og kontorbygg - er altså ikkje ein uavvendeleg, men ein styrt prosess. Fitch forkortar Finance - Insurance - Real Estate til FIRE, og hevdar at FIRE tar livet av New York.