Jeg kledde av meg fort, nesten uten å bøye meg. Jeg hadde med vilje tatt på et skjørt som bare kunne kneppes opp og slippes ned på gulvet. Det var rart å kle seg naken foran en jeg ikke så, men av en eller annen grunn var det enda mer skremmende å kle seg naken foran en jeg kunne møte blikket til. Som om jeg kunne avsløres på en måte, som om det ikke var brystene eller magen eller kjønnshåret mitt som skulle være det mest pinlige og som måtte skjules, men ansiktet mitt." Kongen befaler, s. 13

Hvor lenge kan en bok holde kortene sine tett inntil brystet før leseren mister interessen? Fordi bøker kommer i forskjellige sjangre og har varierende lengde, finnes det ikke et definitivt svar. En del vil til og med stille spørsmål ved premisset og si at litteratur ikke er som film, der reglene for de dramatiske anslagene er mer rigide. Men betyr det at det ikke er, eller i det minste ikke bør være et minstekrav til bøker om at de bør imøtekomme behovet for et gripende anslag?

I Linda Gabrielsens "Kongen befaler", skjer det ingenting av noen som helst interesse og gripende før de siste ti-femten sidene av boka. Og da mener jeg ingenting.

To barn, søstre, vokser opp hos besteforeldrene fordi foreldrene deres er sted hvorfra "de passer på barna" (s.114). En rimelig antakelse er at de er døde, men bortsett fra denne ene samtalen hvor disse ordene faller (på side 114), sies det ingenting om foreldrene. I stedet er det som om ingenting har skjedd: barna leker med klinkekuler, hjelper bestemoren med hagen, og gjør generelt det barn gjør.

Bortsett fra et par tilløp til noe interessant (som vil være en spoiler), er det ingenting å sette tennene i. Vel, med mindre åpningsscenen hvor fortelleren har bind for øynene og står modell for en kunstner appellerer til deg som noe "gripende" og "interessant". (Og bare for å få sagt det, dette er ikke som i en Brian De Palma-film hvor seksualitet har dramatiske tenner)

Når scenen over putrer ut, setter forfatteren i gang med å fortelle en historie som kort fortalt handler om en ung kvinne som prøver å forsone seg med en traumatisk hendelse fra barndomsårene da hun og søsteren bodde hos besteforeldrene. Men boka er ikke interessert i å gå rett på sak. Så den gjør hva bøker med et eneste godt kort pleier å gjøre; den tilbakeholder. Lenge vet man derfor ikke hva forfatteren og boka vil. Er dette en historie om idyllisk barndom? Handler det om to søstres forhold, slik omslagsbildet antyder? Eller har boka et annet mål?

Baksideteksten forleder mer enn den hjelper. Den siterer nemlig bare fortellerens tanker fra den nakenscenen som jeg allerede har nevnt. Dermed luller den leseren til å tro at det handler om noe annet enn det som er bokas fokus. Det gjør ikke akkurat leseren velvillig, gjør det vel?

"Kongen befaler" er omstendelig, ufokusert og full av intetsigende sirkeldans som munner ut i ingenting. Den vil ikke være interessant, ikke morsom, ikke gripende, ikke rørende, ikke øm, ikke kynisk, ikke grusom, ikke realistisk og heller ikke nostalgisk.

I stedet regner den med at leseren skal bla side opp og side ned, på febrilsk leting etter noe å sette tennene i. Og når leserens frustrasjon er på sitt aller høyeste, serverer boka et par saltkornstore brødskorper til en leser som har pløyet gjennom to hundre sider full av beskrivelser uten å finne det mest elementære som man bør finne i en bok: dramatikk.. Det kan hende at det er lesere som mener at sånt er hva som er "litterært". Det gjør jeg ikke. Og det er kanskje slik det bør være: ikke alle bøker appellerer til alle.

Styr langt unna denne!

Tittel: Kongen befaler
Utgitt: 2005
Forlag: Aschehoug
Sider: 218

Terningkast: 0