Jeg liker roen som er over bokprogrammer som Hans Olav Brenner leder; at han tillater seg å tenke før han stiller neste spørsmål, og at han gir intervjuobjektene tid til å snakke ferdig. Derfor kjøpte jeg hans bok Kunsten å snakke sammen og nødvendigheten av å holde kjeft. Utgitt i 2014. Den andre boken Hans Olav Brenner har utgitt. Den første boken Om å skrive har jeg vist til å mange blogginnlegg. Begge bøkene har gjenbruksverdi for meg.

Fra forordet:

«Jeg tror på samtalen. Jeg elsker å prate med folk. Jeg tilber konversasjonskunsten som en lodden husgud. Nei da. Men jeg synes det er forbløffende hvor mye den utretter. Og hvor oppsiktsvekkende nær vi kommer hverandre i våre beste stunder.

Det handler om å lytte nok.

Sånn. Der kom det altså et tips. En regel.

Lytt mer enn du snakker. Og lytt godt. Etter ladete ord, forandringer i toneleie. Etter forholdet mellom det som blir sagt, og det som holdes tilbake. Da vil du få uante mengder i retur. Du kan tillate deg å lene deg tilbake. Samtalen er ikke lenger en kunstform, men et pyramidespill.

Denne boken byr ellers på få universelle lover. Men jeg vil kikke på erfaringene mine. Finne ut hvor mye jeg husker fra ulike samtaler, de fleste profesjonelle og noen private. Og jeg vil prøve ikke å gjøre meg bedre enn jeg var. Være tro mot de banale tankerekker jeg hadde da jeg satt der. Sto og gikk.»

Det først kapitlet, Om balansen mellom å lytte og å snakke, overværer han en samtale mellom to venninner på en kafé. Der kun den ene snakker; den andre slipper ikke til. Han skriver bl a:

«Jeg blir sur på hun som snakker hele tiden. Som ikke oppfatter at rommet konstant er fylt av hennes stemme og historier fra hennes i det store og hele meningsløse liv. At hun ikke bare kjører over venninnen, men at hun også drar alle oss andre med seg i dragsuget. At hun ikke gir oss noe valg.»

Jo takk, jeg vet om minst et lignende tilfelle menneske. Ingen venninne. En person der en kan slippe til med en setning, men der vedkommende hele tiden dreier seg inn på eget liv og problemer. Hyggelig nok. Men himmel og hav, jeg er glad jeg ikke bor i samme hus som vedkommende...

I neste kapittel, Om folk som snakker for mye. Om å miste selv når man spør, forteller han om et møte med forfatteren Redmond O’Hanlon, som har skrevet en bok jeg har lest og skrevet om i innlegget:

Trawler: A Journey Through the North Altlantic av Redmond O'Hanlon

Brenner skriver bl a dette om møtet med forfatteren:

«Jeg spurte: Du lot deg verve til innsats om bord i en tråler langt til havs uten noen form for erfaring ...

Og Redmond svarte. Han snakket og snakket. Og det svimlet nesten for meg. Jeg forsto mindre og mindre av hva han sa, og ante ikke hvor det kunne passe seg å bryte inn eller stille et oppfølgingsspørsmål. På et tidspunkt var jeg i tvil om jeg i det hele tatt kunne engelsk. Jeg tenkte flere ganger: Jobben min er ikke noe yrke. Det trengs ikke en hel mann for å gjøre dette.

Det er dårlig gjort å oute Redmond som et dårlig intervjuobjekt, for det var han trolig ikke, selv om det nok var vanskelig å finne steder å klippe. Han er et av de varmeste menneskene jeg har møtt i profesjonell sammenheng.

Men jeg går likevel inn på det. For jeg husker det så godt. Det var et slags bunnpunkt. For den som spør, ble plutselig bare en humørløs idiot som ikke klarte å høre på den lange og gode historien uten å ødelegge med et pussig malapropos eller liknende. Det sank i meg. Jan merket det nok. Han sier han merker det når jeg er plaget. Når jeg vil avbryte, men ikke finner musikaliteten i det.

Saken er altså at Redmond ikke trengte mer enn ett spørsmål, kanskje bare et stikkord, eller snarere bare en tidtaker som kunne markere start og sluttidspunkt for å snakke, la oss si, ti minutter uavbrutt. Det var nesten ikke mulig å få lurt inn et oppfølgingsspørsmål uten at det ble underlig og Redmond ikke turte annet enn å begynne på nytt. Det var ikke mulig å få til noe som liknet på en samtale.

Jeg tenkte som sagt flere ganger at dette ikke er en jobb jeg kan fortsette med.

Jeg hadde møtt et monologisk menneske.»

Brenner er innom mange temaer og forteller om møter med mange forfattere. Kjerstin Ekmann, Paul Auster, Philip Roth og Joye Carol Oates er noen av forfatterne. Et av temaene er bruk av ordet hvorfor:

«Dette har jeg lært meg: Hvis målet er å få intervjuobjektet til å vise ekte følelser, er ordet hvorfor bensin på bålet. Særlig hvis det repeteres flere ganger på rad. Da vil den du snakker med, fort oppleve at du setter spørsmålstegn ved hennes beveggrunner. Det blir personlig. Det oppfattes som at den som spør, har en agenda. Ordet trenger ikke engang å bli uttalt, det holder at det ligger i underteksten.Det kan hisse opp nesten hvem som helst.»

Noe av det første jeg gjorde som ny programleder i Bokprogrammet, var å stille Erik Fosnes Hansen spørsmålet om hvorfor han ikke hadde klart å skrive en oppfølger til Beretninger om beskyttelse. Selv om han hadde lovet leserne dette. Han hadde til og med skrevet tallet en bakpå boken. Hvorfor kommer det da ingen bok? Har han skrivesperre?

Han gikk med på å snakke om temaet etter en viss innledende motvilje. Og vi satte oss ned på hans hjemmebane, i et møterom hos forlaget Cappelen (som det fortsatt het) i Oslo sentrum. Han visste hva jeg ville spørre om, og tok offensivt styringen på samtalen. Ganske fort gir han meg en tordentale om en spesifikk journalist som ikke klarte å slutte å stille ham spørsmål om hvorfor det ikke kom noen oppfølgerbok. Han forteller om et møte med en uhøflig journalist med dårlig ånde og manglende forståelse for intimsoner, og han gjør det med så dirrende innlevelse at jeg et øyeblikk lurer på om det er meg han snakker om. Som en representant for disse som ikke vet hvor grensen går. Som aldri slutter å spørre. Hvorfor, hvorfor, hvorfor.»

Det var en smakebit av hva boken inneholder. Jeg har notert meg flere bøker av forfattere som er nevnt i boken, og kommer helt sikkert tilbake til boken til Brenner i senere innlegg. Noen tips er det også verdt å ta med seg.

Omtalen er en kopi fra et blogginnlegg på bloggen min Tones bokmerke

Feil type sjanger i forhold til hva jeg trodde. Jeg trodde dette var en fagbok om kommunikasjon, og så er det en anadekdotesamling fra en journalist om personer han har møtt og intervjuet. Vet ikke om boken i seg selv var så dårlig, mer det at jeg ikke hadde lånt den i utgangspunktet.

Har begynt å legge merke til alle bøker med ordene "kunsten å ..." i tittelen og har oppdaget at det er forbløffende mange av dem, så derfor samler jeg dem i ei lita lista! Bare på gøy. Mp også innrømme at jeg har til gode å lese de fleste av disse