Den enorme emosjonelle avstanden mellom enkeltpersonene i en skandinavisk familie dannes tidlig og forsterkes daglig. Kan du forestille deg å vokse opp i en kultur der du aldri kan stille personlige spørsmål til noen? Der "hvordan har du det?" blir regnet for å være et personlig spørsmål man ikke er nødt til å besvare? Der du blir lært opp til å vente til noen selv tar initiativet til å snakke om det som plager dem, og du selv blir opplært til aldri å nevne hva som plager deg? Det må være en overlevelsestaktikk fra vikingtiden, der lange perioder med taushet måtte til for å forhindre unødvendige drap i de lange, mørke vintrene når folk bodde tett sammen, og det begynte å bli lite mat igjen i spiskammerset.

Studentene trillet ut av bilen som fra en klinkekulepose. Noen få rullet bort utenfor rekkevidde, men de fleste holdt seg samlet.

Vår fascinasjon for C-6 var ikke et vitenskapelig legitimt eksperiment. Vi skrev ingen offisiell artikkel om ham, men denne lille planten som vokste i et pappkrus, endret tankegangen min mer enn noe jeg hadde lest i de velbrukte lærebøkene mine. Jeg måtte konkludere med at C-6 gjorde ting - ikke bare fordi han var programmert til å gjøre det, men også av grunner som bare han kjente. Han kunne bevege "armen" fra den ene siden av "kroppen" til den andre - han gjorde det bare 22 000 ganger saktere enn jeg beveget min. Hans og min klokke var aldri synkronisert, og den kjensgjerning hadde skapt en uoverstigelig kløft mellom oss. I mine øyne var det som om jeg opplevde alt, mens han bare sto der, helt passivt. Men kanskje jeg fra hans synsvinkel suste rundt i en vanvittig fart, som elektronet i et atom, og gjorde for mange tilfeldige bevegelser til at han kunne registrere at jeg var et levende vesen.

Vi graver et hull, dypere og dypere til vi treffer hard stein, og passer på at vi bare står på den ene siden, slik at alle ser det samme. Denne gravingen kan ta flere timer, og hvis leiren er tykk eller jorden vasstrukken, er det fysisk utmattende. Selv om vi prøver å unngå å komprimere jordprofilen, oppdager vi stadig en og annen student som står på toppen og ser ned på oss, og vi føyser dem unna som jordekornene på leirplassen. Når vi ber om frivillige til å grave, hender det at noen melder seg, og det viser seg alltid å være bondesønnen eller -datteren i gruppen. De færreste studenter har lyst til å grave. I gamle dager sto de stille og så på at vi gravde i timer om gangen, og det irriterte oss. Nå snur de seg vekk i stjålne forsøk på å få dekning på mobiltelefonen.