1975
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Lucie er en livsglad og frimodig danserinne på Tivoli, og advokat Theodor Gerner blir stormende forelsket i henne. Men han synes ikke det passer seg å gifte seg med sin elskerinne. Hva vil vennene si? Og likevel – han klarer ikke å være henne foruten. Slik blir Lucie fru Gerner og flytter til Inkognitogaten. Hun kommer inn i advokatens omgangskrets, et snobbete og innestengt miljø.
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2002
Format Heftet
ISBN13 9788205299429
EAN 9788205299429
Serie Gyldendal klassiker
Genre Historisk litteratur
Omtalt tid 1800-tallet
Språk Bokmål
Sider 188
Utgave 13
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette var sann leserglede! Utrolig interessant å få et innblikk i samfunnet og de sosiale normene fra 1880 årene. Interresant å se at selv om det er 140 år siden denne boken kom ut så er det mye av de samme problemstillingene vi står ovenfor. Hun tar opp tematikk som utenomekteskapelige forhold, kvinnelig (og noe mannlig) seksualitet, kvinners forventede plass i ekteskapet og samfunnet med mer. Tankene og følelsene som beskrives i boka er de samme man kan kjenne igjen fra i dag av. Jeg koste med med å lese denne og det eneste jeg putter fingeren på er at jeg skulle ønske den var lengre. Det som holder den fra sekseren er at jeg kunne ønske siste kapittelet var lengre. Anbefales!
Lucie er en livsglad kvinne - en dansepike på Tivoli. Ikke en slik kvinne herrer fra penere sosiale lag egentlig kunne tenke seg å gifte seg med ...
Advokat Theodor Gerner er imidlertid stormende forelsket i vakre Lucie, og selv om han egentlig skjønner at det vil kunne medføre mer sorg enn glede å gifte seg med sin elskerinne, gjør han det. Rett etter at de er gift, går han i gang med å ville forandre henne, egentlig i beste mening for å få Lucie til å passe inn i sin snobbete omgangskrets.
Lucie går sakte men sikkert til grunne. Alt som er henne blir plukket av henne. Og kanskje er det ikke ektemannen som er verst, men faktisk kvinnene i miljøet rundt ektemannen. "Tivoli-frua" kaller de henne, misunnelige som de er på hennes vakre ytre. Og da Lucie heller ikke får noen støtte fra ektemannen, ender historien på typisk Amalie Skramsk vis; med en tragedie.
Mens jeg leste den boka, ble jeg eitrende forbannet over dobbeltmoralen som gjaldt for kvinner "med en fortid" for over 100 år siden - en regel som absolutt ikke gjaldt for menn. Heldigvis har verden gått fremover siden den gang, men dessverre ikke for alle kvinner i vårt samfunn ...
Dette var den første boken jeg leste av Amalie Skram. Den likte jeg utrolig godt. Forholdene i boken, måten følelsene formidles. Hvordan det føles for Lucie som er en "underklasse-dame" som skal forsøke å passe inn i "overklassen", samtidig som hun ønsker å være seg selv. Beskrivelse av følelser som skam, skyld og usikkerhet kommer tydelig frem. De tankene Lucie har om at hun bare ønsker å bli akseptert for den hun er skildres godt. Likte denne veldig godt!
"Har hun ikke vært sånn, ja slett og rett et offentlig fruentimmer?" spurte Henny med en grimase. "Nei da, Henny, så galt har det langtifra vært! Men selv om så var - vi gifter oss jo alle sammen med så å si offentlige mannstimmere."
En angrer på all ting en vakker dag, især da på det en ikke gjør.
Vi må tro på kjærligheten, det er og blir dog det eneste i verden.
En gjør det, ikke fordi en vil det, men fordi en ikke kan la det være.
En lever regelmessigere når en er gift.
Jeg har denne og amtmannens døtre av Camilla Collett i oppgave. Kan noen hjelpe meg med hvordan de syntes Lucie forandrer seg gjennom boka, favoritt sitat fra boka og OM noen fler har lest begge, hjelpe å sammenligne hovedpersonene, altså Lucie og Sofie? :)
På forhånd takk:)
Ida
En angrer på allting en vakker dag, især da det en ikke gjør. Hva kan det nytte å innrette seg på å gjøre det en ikke vil komme til å angre på.
Hvad er det vel som binder en mann til en kvinne, så han ikke kan gå noen annen vei enn til henne, selv om han vilde. Kanskje er det bare et par purrede nakkekrøller som en idelig og idelig må se på, likesom de drog magnetisk, eller et lite smilehull som en ikke kan få øinene fra, og kanskje er det slett ikke det, men noe helt annet.
Og hun syntes hun lå på en seng med bløte silketepper og blåhvite laken med blonder om.