....unnskyld er et så betydningsfullt og innholdsrikt ord at man ved hjelp av bare dette ene ordet kunne bygget mange hus og mange broer som var så mektige at de ville spenne over hele verdensdeler og klare å stå imot de største stormer.

....men av og til skal mannen ofre litt tid på sin kone og vise henne den oppmerksomhet som hun hårdt trenger til og som man skylder henne, når hun er en brav kone.
Og hvorledes da?
Ved en gang om uken å spasere litt med henne, når hun har lyst og været er godt, og ved å ta henne med i et selskap, hvor man kan forutsette at hun morer seg.
Det liver opp, og hun vil vise seg takknemlig og i bedre humør, og - det vil ikke vanke så slemme gardinprekener når mannen de andre aftener ikke kommer så tidlig hjem!

Fra Kjærlighedens Veileder og Livets Lykkestjerne, 1869.

I tanker

I haven vandrer en prestemann.
Han tenker alvorlig på Gud.
Da lister lett over gangens sand
en søt liten sommerens brud.

Og presten slår øynene opp og ser
at piken er såre skjønn.
"Barn" sier presten "se, presten ber,
og du forstyrrer hans bønn."

"Jeg var på vei til min elskede, jeg",
sier piken med senkte blikke.
"Jeg tenkte på ham og jeg så deg ikke.
Og da er det underlig rart av deg,
som tenkte på Gud, - at du så meg!"

Livet i stille tilbaketrukkenhet i Dingley Dell og det å være omgitt av så mange representanter for det smukke kjønn som stadig ga uttrykk for omsorg og hengivenhet, bidro i høy grad til å nære og utvikle de ømme følelser som naturen hadde sådd i Tracy Tupmans bryst.

Side 360: Tengo visste godt at tiden humpet når den gikk. I seg selv var tiden jevn og ensartet, men når den gikk, klumper den seg til og blir ujevn. Noen ganger kunne den være fryktelig tung og lang, andre ganger kort og lett. Av og til fikk den før og etter til å bytte plass, i verste fall ble den bare borte. .....

Mønsteret på slipset så ut som en strukket versjon av en talentløs kunststudents forsøk på å portrettere en sammenfloket klump med sommernudler.

Regler för flickor är inte på riktigt. De är fruktansvärt absoluta när allt är som det skall vara. Huvor och hucklen och handskar, locktänger, höfthållare, bysthållare, pincetter och pinande läster och gå långt i snårskog för at hitta en buske, sade mor, medan bröderna pissar på vägen därfor att det "inte syns". Strutshalsar.

Jag har beslutat mig för att börja föra dagbok. Det är ju naturligt. En man behöver någonstans där han i klarspråk kan uttrycka sina tankar och idéer. Att efter längre eller kortare tid läsa anteckningarna måste ju vara som att föra ett samtal med sig själv. Jag har inte heller någon annan att samtala med. Det vi människor säga till varandra är ju mestadels pladder. Artigheter eller försmädligheter. Men pladder likafullt. Vem skulle jag kunna tala uppriktigt med?

På forhånd ser man ikke hvor mørk natten er. Men når man først er der, ser man ikke noe annet. Ingenting i det hele tatt. Bare mørke.

Det er så mye som blir for sent så mye raskere enn man tror.

Som fint støv puster vi hver dag inn døden, mens vi pusler videre med livene våre.

Jeg hadde en udefinerbar følelse av at det å ta noe på alvor ikke nødvendigvis fører en nærmere sannheten.

O. to A. in conversation, describing what it felt like to have become an old man. O., now in his seventies, his memory failing, his face as wrinckled as a half-closed palm. Looking at A. and shaking his head with deadpan wit: "What a strange thing to happen to a little boy." Yes, it is possible that we do not grow up, that even as we grow old, we remain the children we always were. We remember ourselves as we were then, and we feel ourselves to be the same. We made ourselves into what we are now then, and we remain what we were, in spite of the years. We do not change for ourselves. Time makes us grow old, but we do not change.

Jeg la leppene mot denne himmelen og slikket i meg stjernene. Hun lukket min kropp inne i sin, hver bevegelse som en påkallelse, åndedrettet vårt et univers av messede bønner, triklende svettestrømmer i raviner av nytelse, en kaskade av satenghud. Innhyllet i fløyelsemyk ømhet drev våre dirrende muskler oss til å fullføre det som starter med tanker og slutter med kroppenes triumf. Jeg var hennes. Hun var min. Kroppen min var hennes solvogn. Kroppen hennes var min elv, og jeg ble til havet. Og det jamrende stønnet som til slutt unnslapp leppene våre, var den verdenen av håp og sorg som ekstasen vrenger ut av elskende idet den bader deres sjeler i velsignelse.

Fattigdom og stolthet er uatskillelige brødre, inntil en av dem nødvendigvis tar livet av den andre.

'The truth is that there are no good men, or bad men,' he said. 'It is the deeds that have goodness or badness in them. There are good deeds, and bad deeds. Men are just men - it is what they do, or refuse to do, that links them to good and evil.'