Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Russland har aldri tatt et oppgjør med sin imperialistiske fortid. I stedet har Kreml fokusert på å skape fiendebilder, og slik legitimere bruken av seksuell vold i krig og å dehumanisere ofre for menneskerettighetsbrudd. Likestillingen er i sterk tilbakegang i Putins Russland, hvor kvinner trues til stillhet, voldtekt brukes som våpen, og hvor ofre ydmykes i media og trues med mer seksuell vold.
Putins krig mot kvinner er en historie om kolonialisme, undertrykkelse og folkemord. Det er en historie om krig og om kvinner, om kvinners rettigheter og viktigheten av å løfte frem deres stemmer. For vi er nødt til å snakke om krig, og vi er nødt til å snakke om krigsforbrytelser. Stillheten kan aldri vinne. Dette er en nødvendig bok, skrevet med Sofi Oksanens særegne og vakre språk,
Forlag Kagge
Utgivelsesår 2024
Format Innbundet
ISBN13 9788248935711
EAN 9788248935711
Omtalt person Vladimir Putin
Språk Bokmål
Sider 238
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketRussland er forbrytelse uten straff og straff uten forbrytelse tiår etter tiår
I løpet av året har jeg utallige ganger hørt folk uttale et ønske om at Putin måtte falle om og være død. Men om den russiske tyrannen plutselig går bort eller synker inn i koma, endrer ikke det grunnloven. Putins administrasjon har fått i stand en grunnlovsfestet livsforsikring for seg selv og en sikkerhet for den politiske arven sin.
Når det i Vesten snakkes om de tyske forbrytelsene i fortida, siktes det egentlig til holocaust. Men når det i Russland eller i Sovjet har vært snakk om tyske forbrytelser i tidligere tider, dreier det seg om Hitlers angrep på Sovjet og russerne som falt som følge av det, om beleiringen av Leningrad og slaget om Stalingrad. Sammenlignet med disse er holocaust fullstendig irrelevant.
Jeg definerer meg selv som postkolonial forfatter fordi jeg best kjenner mine egne erfaringer i den referanserammen, og fordi det er til størst hjelp når arbeidet mitt skal gjøres forståelig der sovjetimperialismen ikke er kjent. Kommunikasjon med verden utenfor er umulig uten at det fins noen slags felles forståelige begreper.
Alle dekoloniseringsklassikerne, Edward Said medregnet, ble kjent for meg i studieårene. Men russisk kolonihistorie ble ikke tatt opp i noen forelesninger, selv om de postkolonialistiske teoriene stemte veldig godt for Russland. Jeg er oppvokst på den tida da oppløsningen av koloniveldet ble den store fortellingen og stemmene utenfra ble løftet fram. Jeg har gått på forelesninger om kjønnsforskning. Den østeuropeiske erfaringen har manglet i alle forelesninger som har behandlet utenforskap og tausheten knyttet til den.