Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I januar 2014 fikk jeg beskjed om at jeg hadde en alvorlig type kreft som hadde spredd seg. Kvikksand er ikke en bok som handler om død og undergang, men om hva det innebærer å være et menneske. Jeg har gjort en vandring, fra barndommen min og til den jeg er i dag. Jeg vil fortelle om hendelser som har hatt avgjørende betydning for meg og om mennesker som har gitt meg nye perspektiver. Og om menn og kvinner som jeg aldri har truffet, men som jeg ønsker jeg kunne ha møtt. Jeg forteller om kjærlighet og sjalusi, om mot og redsler. Om hvordan det er å leve med en dødstruende sykdom. Det er en bok om hvordan menneskeheten lever og har levd, om hvordan jeg selv har levd. Og ikke minst, den store livsgleden. «Denne bokens glød, dens spirende kjærlighet til mennesket, til alle mennesker, til vår historie og fremtid, gjør meg for en stund mer håpefull for verden. Den setter tankene i bevegelse og tvinger oss til å ta stilling, i alle fall for oss selv. Den våger jo å være menneskelig.» Helsingborgs Dagblad «… hvilket gjør Kvikksand til en lovsang til livet, og som skjenker et lite håp til den som fortviler.» Dalademokraten
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2015
Format Innbundet
ISBN13 9788205482548
EAN 9788205482548
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Henning Mankell
Språk Bokmål
Sider 347
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketArkiver er til for at vi ikke skal glemme vår historie. Ikke bare hva som har skjedd og hvordan det har skjedd. Vi skal først og fremst se hvordan vi reagerte på ulike hendelser.
Ta ikke livet så alvorlig. Du kommer uansett ikke levende fra det.
Hvordan du ser ut i speilet, kommer til å variere gjennom livet. Men bak speilbildet er det alltid den du er, som skjuler seg.
I grunnen er vår eksistens en tragedie. Livet igjennom søker vi å utvide våre kunnskaper, vår viten, våre erfaringer. Men til slutt kommer alt dette til å gå tapt i et ingenting.
Jeg respekterer dem som tror på andre liv etter dette. Men jeg forstår dem ikke. Det ser ut for meg som om religionen ikke blir annet enn en unnskyldning for ikke å akseptere livets vilkår. Her og nå. Ingenting mer. I dette ligger også det unike i det å leve, det vidunderlige.
Livet er en stor tumult med stadige kast mellom det som skremmer og det som gir glede. I beste fall greier vi å skape gode minner i løpet av livet. Selv om det i vår verden finnes altfor mange mennesker som er nødt til å glemme for å leve.
Ingen ønsker å møte tragedien, men den er en uunngåelig del av livet.
Å bli rammet av kreft er en livskatastrofe. Det er først etterpå man vet om man har maktet å håndtere den, by den motstand.
Vi lever i et univers som vi bare delvis har kunnet forstå og kartlegge. Men inni oss har vi et annet univers, som vi egentlig vet like lite om. Hjernene våre.
Mot og redsel er alltid flettet i hverandre. Det krever mot til å leve og mot til å dø.
Den største utfordringen er viljen til å prøve nye tanker. Å ikke nøle med å sette spørsmålstegn ved andres sannheter og å gå andre veier.