Innsiktsfullt om Kinas plass i verdenssamfunnet

Arne Jon Isachsen (f. 1945) er professor i samfunnsøkonomi på BI, og han leder dessuten Center of Monetary Economics (CME). Et av hans spesialområder er valutapolitikk, et område han har forsket mye på. For øvrig er han en ivrig samfunnsdebatant med mange publikasjoner og bøker bak seg. Isachsen er anerkjent som Kina-kjenner, og i boka "Kinas vei" øser han av sine kunnskaper om dette enorme landet, som gjør seg mer og mer gjeldende i verdensøkonomien - særlig etter at hele den vestlige verden ble rammet av finanskrisen. Men som han så sympatisk gir uttrykk for på side 175 i boka:

"Mine kunnskaper om Kina er større etter å ha skrevet denne boken. Men fremdeles er de ytterst sparsomme. Det må leseren ha klart for seg."

Selv om mye av det Isachsen skriver om i boka i og for seg ikke er revolusjonerende nytt, er det en dybde i hans kunnskaper som særlig gjelder de økonomiske forholdene i landet og hvorfor Kina er i ferd med å overta verdensherredømmet som en konkurrent til USA, som det rett og slett er grunn til å ta av seg hatten for.

"Hva kommer det av at kommunistiske, totalitære Kina er mer markedsfokusert enn de vestlige kapitalistlandene? Mange antar at den økonomiske veksten ikke kan fortsette uten at ettpartistaten må vike. Men foreløpig er Kina på god vei mot å overta USAs plass som verdens mektigste nasjon. Innevarsler det en ny epoke for Kina og verdenssamfunnet?"

Dette analyserer Isachsen nærmere, og det på en slik måte at jeg, som ikke er samfunnsøkonom selv, uten problemer klarte å følge hans resonnementer fra A til Å.

Boka er delt i tre deler. Aller først får vi en innføring i Kinas historie, bl.a. om Mao, som etter hvert ble avløst av Deng, Jiang Zemin og Hu, herunder hva hver av disse lederne sto for. Deretter får vi en innføring i hvilke utfordringer Kina står overfor, om korrupsjon og penge- og valutapolitikken i landet, og helt til slutt hva som er veien videre.

Spesielt spennende opplevde jeg å lese om overgangen fra Mao til Deng. Der Mao var proteksjonistisk og forsøkte å klare seg uten verdenssamfunnet, sto Deng for en politikk som gikk ut på å få Kina involvert i verdenshandelen. Når Isachsen forteller, gjør han det på en svært forståelig og begripelig måte. Han tilfører også sine fortellinger mer liv enn det som tradisjonelt har vært vanlig i dokumentar- og historiegenren. F.eks. drodler han rundt betydningen av at Deng levde et lykkelig familieliv - i motsetning til Mao, som var temmelig paranoid i sin tilnærming til det meste. Dette gjorde Deng rett og slett mer menneskelig enn Mao, hvilket også satte sine spor i hans politikk.

I kapitlene om den omfattende korrupsjonen i Kina får vi innblikk i hvorfor denne på et vis får hjulene til å gå enda bedre rundt i det kinesiske samfunnet. Hva skiller korrupsjonen i Kina fra den korrupsjonen vi kjenner i den vestlige verden? Som hovedregel kan man si at midler fremskaffet gjennom korrupsjon blir fordelt på en helt annen måte i Kina enn det som er vanlig i Vesten. Slike midler er nærmest å betrakte som en ekstra bonus for samtlige i en bedrift - og nettopp dette gjør at korrupsjonen ikke tar knekken på næringskjeden. Samtidig har også Kina opplevd korrupsjon hvor enkeltpersoner har vært litt for grådige og puttet alt i egen lomme, og dette ses det faktisk ikke nådig på. Særlig ikke dersom egennytten blir drevet for langt også i det politiske spillet. Ellers er Kinas historie full av eksempler på bygninger som har rast sammen fordi de er for dårlig bygget - ofte en konsekvens av korrupsjon, det også. Entreprenørene har da betalt seg bort fra bygningskontrollens nærgåenhet.

Kina opererer for øvrig med sin egen form for demokrati. Vel, så har de ikke mer enn ett tillatt parti, men på noen nivåer i samfunnet kan man i det minste velge hvilken partikollega man ønsker som leder. I Kina kalles dette demokrati på kinesisk vis ...

Så hvorfor knakk ikke Kinas økonomi sammen i forbindelse med finanskrisen? Dette er det selvsagt ikke noe enkelt svar på, men en kombinasjon av et proteksjonistisk valutasystem og det forhold at Kina er et land preget av måtehold og moderasjon - i motsetning til den vestlige verden - er nok noen av delforklaringene. Denne delen av Isachsens bok er nesten thrilleraktig i sin tilnærming til temaet. Til tider klarte jeg faktisk ikke å rive meg løs fra boka, som er interessant, spennende og også fornøyelig å lese. Når han trekker paralleller mellom den vestlige verdens tenkemåte og Kinas tenkemåte, skjønner vi at det er lett å tråkke feil.

Kinas hang til å bruke typiske vestlige begreper kan lure oss til å tro at vi ikke står så langt fra hverandre, mens realitetene litt for ofte er at Kina later som at de f.eks. har pressefrihet, at landet er en rettsstat, at man er opptatt av menneskerettigheter, at landet har en egen form for kinesisk demokrati osv. Ja, man later tom. som om man er venner med USA, og for den sakens skyld later også USA som om man er venner med Kina. Ingen av landene har råd til noe uvennskap, og feier i stedet uenighetene under teppet og lar være å snakke om de vanskelige tingene. Et lite velvalgt ord, og hver av landene har makt nok til å sende den andre ut i et uføre ingen av dem har lyst til å utforske ... Taiwan er ett av eksemplene. Menneskerettigheter er et annet. Og Kina kan rett og slett ikke forstå hvorfor andre land på død og liv skal legge seg opp i deres indre anliggender. Blander de seg opp i hva som skjer i andre land, kanskje?

Ingenting vokser inn i himmelen, og en rekke hendelser i verdensbildet har i de senere år vist hvor vanskelig det er spå inn i fremtiden. Det viser bl.a. finanskrisen, Euroens usikre fremtid, i sin tid Sovjetunionens sammenbrudd m.m. Med en formidabel eldrebølge i vente i et land som de siste drøyt 30 årene har holdt hardt på sin ettbarnspolitikk, og hvor det er mye som tyder på et betydelig dameunderskudd for den oppvoksende generasjon, kan man saktens spørre hvor bærekraftig den kinesiske økonomien kommer til å være om noen år. Like fullt: hvert femte menneske på jorda er kineser, og det er noe vi faktisk må ta inn over oss. Dette borger for at det er sannsynlig at det er der den største veksten vil finne sted i overskuelig fremtid. En fremragende økonomisk politikk med store valutareserver gir Kina enormt stor makt til å påvirke andre land, kanskje mer enn vi ønsker å tenke oss. En trøst oppi det hele er at Kina aldri har vist noen tendenser til å ville prakke egne verdier på andre land - faktisk i motsetning til verdenspolitiet USA, som sliter betydelig med sin troverdighet.

Det er godt gjort å skrive en bok om bl.a. penge- og valutapolitikk som nærmest fremstår som en pageturner. Men det har altså Arne Jon Isachsen virkelig klart! Og ikke misforstå og tro at dette innebærer at boka er populistisk eller overfladisk, for det er den alldeles ikke! Med sin spesielle kjennskap til Kina har forfatteren skrevet en bok som gir et veldig godt innblikk i Kinas fortidige historie, om fremveksten av kommunismen, om dagens styresett og samfunn og om Kinas plass i verdenssamfunnet. Dette fordi Isachsen forsøker å formidle en forståelse av kineserne på deres premisser og ikke på den vestlige verdens premisser. Det er en bok man med fordel kan lese flere ganger, med økende utbytte for hver gang. Jeg gir toppkarakter - terningkast seks!