Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Sykdommen til døden" ble utgitt i 1849 og regnes som et av Søren Kierkegaards hovedverk. Boken utkom under pseudonymet Anti-Climacus, med S. Kierkegaard anført som utgiver, utstyrt med undertittelen «En christelig psychologisk Udvikling til Opbyggelse og Opvækkelse».
Ved siden av "Begrepet angst" er "Sykdommen til døden" kanskje det av Kierkegaards skrifter som sterkest har inspirert det 20. århundrets eksistensialister. Mens førstnevnte drøfter syndens tilblivelse i angsten, handler "Sykdommen til døden". om synden som fortvilelse. Men denne fortvilelsen - eller erkjennelsen av den - er også veien til forsoning med Gud.
Ifølge Kierkegaard ligger sykdommen til døden, eller fortvilelsen, i selvet. Syndens motsetning er troen, og troen blir dermed veien ut av fortvilelsen.
«Jeg vil én gang for alle gjøre oppmerksom på at fortvilelse i hele dette skriftet, hvilket tittelen jo sier, oppfattes som sykdommen, ikke som helbredelsesmiddelet. Så dialektisk er nemlig fortvilelse. I kristelig terminologi er jo døden på samme måte uttrykk for den største åndelige elendighet, og helbredelsen nettopp å dø, å avdø.» SØREN KIERKEGAARD I FORORDET
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788249514854
EAN 9788249514854
Omtalt tid 1800-1850
Språk Bokmål
Sider 179
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketKristelig betraktet er (tross all estetikk) enhver diktereksistens synd, den synd å dikte i stedet for å være, å forholde seg til det gode og sanne gjennom fantasi i stedet for å være det, det vil si eksistensielt strebe etter å være det.
Som legen sikkert må si, at det kanskje ikke lever et eneste menneske som er helt sunn, slik måtte man, hvis man virkelig kjente mennesket, si at det ikke lever et eneste menneske uten at han ikke tross alt er litt fortvilt, uten at det tross alt innerst inne bor en uro, en ufred, en disharmoni, en angst for et ukjent noe, eller for et noe han ikke engang tør stifte bekjentskap med, en angst for tilværelsens mulighet eller en angst for seg selv, så han tross alt, slik legen snakker om å gå med en sykdom i kroppen, går og bærer på en åndens sykdom, som en enkelt gang glimtvis, ved og med en uforklarlig angst, lar seg merke med at den er der inne.
Dette er nemlig lykke, men lykke er ingen bestemmelse av ånd, og langt, langt der inne, innerst inne i lykkens mest skjulte forborgenhet, der bor også angsten, som er fortvilelsen; den vil så gjerne ha lov til å bli der inne, for det er fortvilelsens kjæreste, mest utsøkte sted å bo: innerst inne i lykken.
Dersom man vil tenke seg et hus bestående av kjeller, første etasje og annen etasje, slik bebodd, eller slik innredet, at det var eller det var beregnet på en standsforskjell mellom beboerne i hver etasje – og dersom man ville sammenligne det å være et menneske med det slikt hus: så er dessverre dette sørgelige og latterlige tilfellet for de fleste mennesker at de i sitt eget hus foretrekker å bo i kjelleren, det vil si, i det sanseliges bestemmelser.
En tenker oppfører en kolossal bygning, et system, et system som omfatter hele tilværelsen og verdenshistorien osv. – og betrakter man hans personlige liv, så oppdager man til sin forbauselse det forferdelige og latterlige at han selv ikke personlig bor i dette kolossale, høyhvelvede palasset, men i en låvebygning ved siden av, eller i et hundehus, eller i høyden i portnerleiligheten.