Etter jeg leste ferdig Crown of Midnight av Sarah J. Maas, ville jeg opprinnelig fortsette på serien, men jeg hadde ikke de andre bøkene i serien tilgjengelige. Så da bestemte jeg meg for å lese Me and Earl and the Dying Girl, en bok jeg håpet skulle være lettlest og morsom. Og det er akkurat det den var!

Me and Earl and the Dying Girl er en utrolig morsom bok! Generelt hele boka er kjempemorsom, og det var ofte at jeg flirte for meg selv. Jeg er glad jeg satt alene mens jeg leste disse delene. . .
Det var mange andre deler av boka som også var veldige morsomme, men ikke morsomme nok til at jeg ler høyt. Det samme med komedie tv-serier. Man vet når noe morsomt skjer, og så ler du ikke, men du synes det er veldig morsomt. Den følelsen fikke jeg av denne boka; det var rett og slett kjempegøy å lese Me and Earl and the Dying Girl.

Boka er såpass gøy, fordi den er skrevet i førsteperson. Og hovedpersonen, Greg, han "skriver" på en måte denne boka, og alle kommentarene hans gjennom hele boka er utrolig morsomme. I tillegg er Greg en person som gjør narr av seg selv; han har selv ironi. Jeg liker slikt med bok karakterer, eller med personer generelt.

Samtidig er boka skrevet på en utrolig kul og oppfinnsom måte. Det er vanskelig å forklare det, men du skjønner det hvis du har lest boka. Det er mange lister, og noen kapitler er skrevet som filmmanuskripter. Dette gir boka særpreg, og gjør boka original. Dessuten passet alt sammen veldig bra sammen.
I tillegg virker alle dialogene, og samtalene ekte. Karakterene har sine feil, spesielt Greg. Noen ganger måtte jeg bare slutte å lese, fordi Greg sier utrolig dumme ting (han vet selv at han sier rare ting når han snakker til folk, han bare får munndiare noen ganger.) Men det er noe som gjør Greg ekte og troverdig som karakter.
Jeg må nevne noe som jeg synes var litt komisk. Earl beskrives som ganske lav, og i tillegg har han et ganske sterkt språk; kort sagt, han banner mye. Og jeg synes det var litt komisk å forestille meg en liten person, som banner og er sur nesten hele tiden. Jeg synes det var vittig da jeg så det for meg, og måtte ta det med i anmeldelsen.

For dere som håper at Me and Earl and the Dying Girl er lik The Fault In Our Stars, da må jeg nok skuffe dere. Me and Earl and the Dying Girl har ingen klisjé romanse, eller noe slikt. Det gjør boka veldig original, spesielt siden nesten alle bøkene nå om dagen har kjærlighetsdrama. Jeg likte Me and Earl and the Dying Girl minst like godt som The Fault In Our Stars.

Selv om jeg likte Me and Earl and the Dying Girl kjempegodt, har den sine feil. Ikke mange da, men ellers en som er litt stor. Jeg følte ikke helt at boka hadde et stort plott. Det var ikke noe galt med det, men da boka var ferdig, tenkte jeg litt over det, og det irriterte meg litt. Hvis jeg hadde lest boka får et år siden, hadde jeg ikke lagt stort merke til det, men siden jeg har lest så mange bøker siden da, har jeg så mange bøker å sammenligne den med. Jeg merker at jeg begynner å bli mer og mer skeptisk og kresen på bøker.

Til slutt, må jeg bare nevne hvor vakkert omslaget på boka er. Ofte dømmer jeg bøker etter omslaget, fordi det er umulig å unngå. Jeg prøver å ikke gjøre det, men det fungerer ikke alltid.
Men denne boka er god + at omslaget er pent. Me and Earl and the Dying Girl har hele pakken!

Alt i alt, er Me and Earl and the Dying Girl en utrolig morsom og lettlest bok, som jeg anbefaler til alle som leter etter en bok som er lett og lese. Hvis du er i en "reading-slump", så er dette den perfekte boka for deg!
Men hvis du ikke har lyst til å lese boka, kommer filmatiseringen av boka ut på kino i sommer en gang, tror jeg. Jeg gleder meg veldig! Du kan se traileren her.
Opprinnelig publisert på bloggen min!

Så jeg ble ferdig med denne boken endelig, det tok meg et halvt år og det var flere ganger jeg holdt på å slutte å lese fordi boken rett og slett var for kjedelig for meg. Dette er ikke en hyggelig og fin omtale av Me and Earl and the Dying girl, dette er mer en kritisk omtale om en bok som skuffet meg.

Hvis du leter etter en ny The Fault In Our Stars er ikke denne boken avtageren. Den eneste likheten denne boken har med TFIOS er at det er en døende jente som har en av "hovedrollene" i boken, ellers er det ingen ting som er likt.

Først, først; Jeg mislikte skrivemåten boken ble skrevet i, man forstår fort at Jesse Andrews ikke er så veldif kjent på området (skrive bøker) og flere ganger gjorde dette meg veldig irritert og sliten. Jeg leste i en artikkel at denne boken blir nå laget som en film med Thomas Mann og Olivia Cooke som Greg og Rachel og jeg tror at som jeg også gjorde da jeg leste The Spectacular Now at filmen kommer til å bli mye bedre enn boken. Siden boken i seg selv er skrevet med dialoger som er det man gjør med filmmanus er det også en lettere adaptasjon fra bok til film.

I epilogen skriver Greg "....because there's no way you made it all the way to the end, because this book is a disgrace to the English language." dette er setningen i boken som jeg var mest enig med i hele boken. Synd på mange måter fordi jeg trodde boken ja kom til å være mye lik TFIOS.

Over til Greg. Som jeg hatet han av og til. Han var så utrolig idiot med Rachel, hun var en byrde for han liksom. På mange måter følte jeg meg som Earl fordi han forsto så godt all ting. Du vet når du ikke liker hovedkarakteren noe særlig så blir det også vanskeligere å like boken som en helhet. Greg i seg selv var en idiot som må vokse opp både i boken og ja boken, fordi han er fiksjon. Av og til skulle jeg ønske han var virkelig slik at jeg kunne slå litt fornuft inn i nøtta hans fordi det var lite fornuftig som foregikk oppe i hjernen hans kan man si.

Altså boken var ikke dårlig, den var bare lite bra. Det er en okay bok som ikke lærer deg noen ting, vel den lærer deg at folk er idioter uansett hva slags alder de er jo og situasjoner de kommer opp i og at alle gutter på High School tenker bare på en ting. Noe som gjorde meg ganske irritert var at Rachel ville bare ha en venn, men det eneste Greg kunne tenke på var Naomi hele tiden og blah blah. Det ble i grunn bare utrolig slitsomt og teit.

Så ikke les boken hvis du leter etter en ny TFIOS, fordi du vil bli skuffet og lei deg over hvor utrolig slitsom boken er. Det var ca 300 sider, og jeg likte ikke 250.

Til tross for den alvorlige tematikken, er boken overraskende og befriende morsom. Dette kan høres relativt morbid ut, men jeg lo mer enn jeg gråt. Likte jeg boken? Ja! For fullstendig anmeldelse, se : edgeofaword: Me, Earl and the Dying girl

Jeg har hørt flere ganger at dette er en bok som handler om kreft. Men la meg si med en gang; dette er ikke en bok om kreft! Dette er en bok som handler om Greg, som tilfeldigvis kjenner ei med kreft. Greg blir tvunget av moren sin til å gjenoppta vennskapet da Rachel får kreft, noe Greg misliker sterkt, og som preger en stor del av historien.

Boken er skrevet i førsteperson, noe som er helt greit, men det føltes aldri som om jeg leste en bok. Det føltes som om jeg leste en dagbok, et referat og et filmmanus - alt på en gang, noe som ble veldig slitsomt og irriterende etter hvert. Jesse Andrews skriver på en slik måte at jeg flere ganger vurderte å kaste boka i veggen og aldri se på den igjen, men likevel var det noe som igjen og igjen dro meg videre til siste side.

Jeg sitter egentlig ikke igjen med noen ting etter å ha lest denne boken. Nå skal det også sies at jeg antakelig er noen år eldre enn den opprinnelige målgruppen, så den sære skrivemåten blir kanskje satt pris på hos de boken faktisk er ment for. Det er noen morsomme vitser innimellom som jeg tok meg selv å le av, men innimellom måtte jeg også le av hvor håpløs hele boken var.

Bøkene jeg leste i 2015