Alt er nytt og ingenting er som før, det bare ligner.

Det finnes et sted hvor tida går saktere. Hvor verden føles langt unna. Et sted hvor pulsen senkes og lufta er ren og klar. Hvor det i blant kan være så stille at du nesten hører lyden av øyelokkene dine som klapper mot hverandre når du blunker.

Rart å sitte i bilen utenfor og vite at der inne venter alle på meg. Har tatt på seg sine fineste antrekk og sprayet godlukt i halsgropa. Gleda seg. De skal høre meg si ja til et stort og viktig valg, det mest betydningsfulle jeg har tatt. Ingen andre beslutninger i mitt liv skal proklameres foran en forsamling på samme måte som denne.

Etterpå, når vi står på kirketrappa, jeg rødmer over å kysse offentlig og samtidig er så full av endorfiner at munnvikene har vanskeligheter med å smette tilbake til sin opprinnelige plass, kjenner jeg på det at ja-et mitt, det lille ordet på to bokstaver som i dette tilfelle rommer så mye, kostet meg så lite. Rynkene rundt øynene feirer gleden over å si ja til noe så stort og samtidig mene det, den type glede en bare kan oppleve der det er fravær av tvil.

Jeg er 25 år. Eier egen leilighet. Venner og slektninger har begynt å hinte om at det er på tide med barn, og selv om jeg ikke engang er sikker på om det er lærer jeg skal være, forventes det at mitt neste mål er å få fast ansettelse. Samtidig sørger regningene på kjøkkenbenken for at brua tilbake til studenttilværelsen har begynt å morkne. Jeg setter opp ting som råkostkvern, salatbestikk og steketermometer på ønskelista til bryllupet. Forstår betydningen av ord som fullkasko- og delkaskoforsikring og har antirynkekrem klemt inn blant krukkene på badehylla. Jeg innser at jeg nå står med begge beina godt plantet i det blomsterbedet som heter voksenlivet, og kjenner at grunnen her er mye hardere og mer kompakt enn den fuktige, formbare jorda jeg tidligere tråkket rundt i. Veien videre ser ut til å være bestemt.

På innsida åpenbarer det seg et helt eget samfunn som det ikke går an å distansere seg fra. Jeg elsker det. Seksåringer som stolt viser fram ei løsna mjølketann, sjenerte barn som danser med full innlevelse når det settes på musikk, små mennesker i ekstase over at de får lære om dinosaurer, eller fordi de klarer å stave et nytt og vanskelig ord - fine øyeblikk serveres på samlebånd.

Jeg visste om alle hans dårlige sider, og han visste om mine. Hadde tilpassa oss hverandres vaner og personlighet, som et lappeteppe som består av ulike farger og mønstre, men likevel henger sammen og utgjør en ufravikelig enhet.

Akkurat nå trenger jeg å være et sted der lufta får nok plass.

Og da hjertet sviktet han som 73-åring, husker jeg at jeg tenkte det kunne skyldes at det var blitt for trangt om plassen der inne.

Da var det nesten så lufta var laget av et tynt lag glass. En kunne bare hevet neven og banka forsiktig ut i ingenting, og den ville ramla ned på bakken i knuste skår.