2023
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2023
Format Innbundet
ISBN13 9788202677008
EAN 9788202677008
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Dag O. Hessen
Språk Bokmål
Sider 221
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hessen sine refleksjoner over naturen og levd liv, fikk meg til å tenke gjennom hva naturen har betydd og betyr for meg. Og ikke minst hvor viktig det er at vi klarer å bevare noe av det uberørte for oss selv og for kommende generasjoner.
*«En februardag i 1972 er Dag O. Hessen på skitur med faren sin i fjellheimen når de kommer over et jervespor i snøen. Den unge Dag overtaler faren til å følge sporet, men etter en halvtimes tid forsvinner avtrykkene etter rovdyret ned en bratt bjørkeli, og de to må gi opp jakten.»
«Vårt største mårdyr, forklarer han, en slektning av snømus og røyskatt, men med framtoning som en liten bjørn. Et dyr knapt noen får se. Så kompakt i sin villskap og styrke at det knapt fins maken. Den viker ikke til siden for hverken stupbratte juv, gaupe, ulv eller bjørn, og den kan nedlegge en rein mange ganger sin egen vekt, for så å bite av hodet og henge det høyt oppe i et tre — som et trofé. Den har et bitt som lett håndterer stivtelet kjøtt, og som kan knuse selv de kraftigste lårbein, og den er en evighetsmaskin som kan gå i det uendelige. Jerven er kort sagt noe utenfor enhver målestokk, sier far, som er en nøktern mann uten sans for dramatiske overdrivelser.»
«50 år senere er han tilbake på det samme stedet for å plukke opp sporet av dyret som unnslapp ham. Faren er for lengst gått ut av tiden, men fjellene ligger der fortsatt, og et sted der ute finnes jerven.»*
Når Dag O. Hessen snakker om naturvern med sin «innestemme» er det verdt å lytte. Jeg bestemte meg for å kjøpe og lese Jervesporet, utgitt i 2023 da jeg hørte dette intervjuet om boken:
Hvor mye naturen betyr for Dag O. Hessen og har betydd for han hele livet, er det fint å lese om. Han setter ord på mine egne opplevelser på tur med og uten ski en vinterdag:
«Jeg går oppover i en forsenkning mellom to høyder, og over den slake motbakken i sør renner en stadig elv av rastløse snøfnugg, drevet fram av vinden, på jakt etter et sted der de kan søke ro. Sola skinner blekt gjennom skylaget og lokker fram en sølvskimrende effekt av den dansende, hvileløse snøen.»
Og dette om myrull:
«Vel, dette gir ikke noe innblikk i hvorfor myra framstår som attraktiv, og det er vanskelig å se hvordan myr inngir håp og framtidstro. Jeg tror det er det at myr inngir ro med sitt åpne landskap, det er med myr som med så mye annet i naturen: Fraværet av noe kan være like viktig som det som er der. Men myr er faktisk vakker når myrull i motlys står som et hvitt teppe innover, når sølvvier og starr i sølvgrønt omkranser små vannspeil, når de ulike artene av torvmose lager et lappeteppe av fargenyanser.»
Klokt skrevet:
«Egentlig er det sjelden så veldig mye å se i fjellet, eller naturen for øvrig. Dersom forventningene om naturen bygger på de overveldende naturseriene på film, som er konsentratet av måneders innsats i de mest viltrike områder, med endeløs tålmodighet og med det mest avanserte utstyr, da kan man ikke bli annet enn skuffet. Dette gjelder ikke bare norsk natur. Selv på savannen eller i regnskogen er det et stykke mellom de store opplevelsene i form av møter med karismatisk fauna, men de er spesielt fraværende i norsk natur der høydepunktet på skogsturen kan være et ekorn. Naturen over disse karrige fjellflyene er fattig. Det har ikke bare å gjøre med at det er fjell med tøft klima og skrint jordsmonn, det er også arven av år med hardt jaktpress kombinert med økende trafikk og ferdseL Men naturen som sådan er der, og de kvalitetene ved naturen som skyldes alt som ikke er her, i form av tidspress og andre krav, trafikk, trengsel, kø, lys- og lydforurensning, de er her like fullt. Kunsten er å se det lille i det store, som fjellsmellenes små, nesten naturstridige oaser av lilla på sol- og lesider, mot en kontrast av kvitkrull og reinlav, bloddråpesvermerens «bloddråper» mot en bakgrunn av svart, milliardene av fjærmygg dansende over et vierkratt i lav motsol, og humlenes brumming over blomstrende vier.»
Jerven er den røde tråden i boken. Men det er mye annet, som naturopplevelser i barndom, bøker han har lest og hans kloke tanker og refleksjoner som er verdt å ha med seg.
Forlagets omtale av Jervesporet:
«Jervesporet er Hessens mest personlige bok hittil. Det er et portrett av norsk naturs mest fascinerende og folkeskye dyr, så kompakt i sin villskap og kraft at det knapt finnes maken. Med en kjeve sterk nok til å knuse de tykkeste lårbein, og styrke nok til å nedfelle et dyr mange ganger sin egen vekt, bite hodet av det, for så å ta det med seg opp i et tre. Å se dyret i sitt naturlige habitat er svært få mennesker forunt.
Jerven, og ønsket om å møte villdyret, er rammefortellingen som utspiller seg i fjellnaturen. Men dette er også en fortelling om tid som går og forandringer vi ikke kan stoppe. Om alt som glipper mellom fingrene på oss. Det vi aldri helt kan fange og temme: En barndom som er forbi, nære familiemedlemmer har gått bort, den ville naturen og et naturmangfold som er i ferd med å forvitre. Og til grunn for alt ligger en dyp kjærlighet og respekt for naturen og biologien, formidlet av en våre mest verdsatte sakprosaforfattere.»
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen som er mye i natur, blir glad i natur og ønsker derfor at den fortsatt skal finnes.
Det finnes en nærmest uendelig mengde litteratur om mennesket i naturen og naturen i mennesket […]. Noen tekster er svermeriske og naive, men de aller fleste formidler det dom er så vanskelig å sette ord på, denne berikelsen som naturen gir, både gjennom hva den er, men også gjennom hva den ikke er.
Kanskje var det slik at landbruket fanget oss mennesker som en åleruse, vi ga avkall på friheten i bytte mot trygghet og mat, men også evig slit.
Samfunnets visjon om et risikofritt liv innebærer også en slags kollektiv lobotimering. Tamdyr har mindre hjerne enn sine ville slektninger, og kanskje reduseres også vår kognitive kapasitet under mangel på utfordringer.
Det har vært et driv etter å gjøre noe nyttig, å forsvare min tilstedeværelse når jeg engang var så heldig å bli født på verdens beste sted til verdens beste tid. Det har kanskje ikke vært først og fremst plikt, men mer en jakt på mening, i det minste en følelse av mening, og en erkjennelse av at den bare kan hentes i det å bidra positivt, til noe større, noe mer langvarig, noe riktig, noe andre kan dra nytte av. Altså mening i livet, mening med livet er noe ganske annet.
For de aller fleste av oss finnes den prosaiske begrensningen at vi faktisk må tjene til livets opphold. Allikevel står jeg har inne i det hvite og og vet at min kumulative innsats gjennom livet i beste fall er en krusning på havet, så hvorfor har jeg ikke levd et langsomt liv i naturen?