Jeg har en forkjærlighet for debutanter og blant mange store forfatternavn til tidenes krimhøst i Boktips dukket det opp nettopp det; en spennende debutant. Hun heter Ellen G. Simensen og har skrevet den psykologiske krimromanen «Tro meg når jeg lyver». Jeg hadde allerede fått med meg at hun hadde fått terningkast 5 i Ringerikes Blad og spenningen var derfor stor da boken lå i postkassen rett før helgen. Det første som slo meg var det fantastiske omslaget, som et vitnesbyrd om at jeg hadde noe mørkt, spennende og «creepy» i vente, og etter å ha lest prologen var jeg hektet. Resten av boken artet seg som en real pageturner og etter et drøyt døgn var 383 spennende sider med sitrende spenning fordøyd.

«Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten?»

Ellen Gustavsen Simensen beviser med «Tro meg når jeg lyver» at hun har et naturlig talent for å skrive, for denne boken ga meg en leseropplevelse av de sjeldne, velskrevet og så spennende at jeg mer enn en gang kjente at nakkehårene reiste seg. Jeg leser om sorg og lidelse, om mørke hendelser i fortid, om død og fordervelse, om løgner og hvor mye et menneske kan tåle av både fysiske og psykiske belastninger. Språket fremstår som svært gjennomarbeidet og vitner om en hardtarbeidende forfatter og garantert en streng redaktør fra forlaget i bakgrunnen, for her er ikke et eneste dødpunkt, men korte og handlingsmettede kapitler i en drivende god bok.
Jeg er mektig imponert og full av respekt for det solide «håndtverket» en debutant har levert og det til toppkarakter. Jeg håper og tror at denne boken kommer til å slå godt i fra seg utover høsten, for den fortjener mange lesere. Dere kommer garantert ikke til å angre.
Jeg håper nå avisanmelderne i de større avisene blir gjort oppmerksom på denne nye, dyktige stemmen i norsk krimlitteratur og at de lar terningene rulle.
Jeg kommer sent til å glemme denne tvers igjennom velskrevne boken. Av en debutant som skriver som om hun aldri har gjort annet.

Johanna flytter til byen for en lærerjobb. I bagasjen har hun med seg mange hemmeligheter. Hun blir godt kjent med politimannen Lars og datteren hans, Annie. Annie har det tilsynelatende ikke helt greit på skolen, og Johanna vil gjerne hjelpe. Lars jobber med en sak hvor en tidligere klassekamerat blir funnet død. Saken blir straks mer kompleks enn han hadde trodd på forhånd.

Drukning, eventyr og pedofili er sentrale temaer i historien. Flott debutbok av forfatteren! Denne må du lese!

Les hele omtalen her

Har lest noen debutbøker i år, og en del gode også. Tro meg når jeg lyver er en av dem.

Tro meg når jeg lyver har en av høstens mest mystiske bokomslag, og kanskje høstens underligste tittel, og det var derfor jeg ville lese den. Leser mest horror, men er også svak for krim og thrillere, så derfor måtte denne bli med i lesebunken. Å holde seg unna mørk lesestoff, er umulig.

I denne krimboka blir man kjent med Lars Lukassen som har mye å stri med, både på jobb og hjemme. På jobb får han mer jobb siden lederen deres må trekke seg for en stund på grunn av sykdom i familien, og Lars må steppe inn bare midlertidig. Det faller ikke i god jord for alle. Hjemme krangler han med ekskona om foreldreomsorgen. Han vil ha datteren deres på åtte år mer hjemme hos seg, men ekskona mener han jobber for mye for å få det til.

Mer å stri med
Det viser seg at jobben i ny, midlertidig stilling blir alt annet et rolig. En tidligere klassekamerat av ham blir funnet død og sammen med kollegaene prøver han å finne ut hva som kan ha skjedd, og det betyr at han kan støte på noen av fortidens spøkelser. Det nevnes også noe om barn som har sett noen ved trærne nær skoleområdet, som lokker dem til seg og forteller dem usammenhengende historier de ikke helt forstår. Og Lars sliter også med humørsvingningene til datteren. Hun har en tendens til å slå seg vrang når hun skal på skolen. Har hun seperasjonsangst, eller er det noe hun ikke forteller?Attpåtil er det en ny lærervikar som skal begynne på datterens skole. Hun heter Johanna, har en hund og er veldig hemmelighetsfull. Er hun beskjeden eller har hun mye å skjule? Og lærervikaret går alt annet enn planlagt. Har alt dette noen sammenheng i det hele tatt, eller er det bare mye som skjer på en gang?

Skulle tro dette var en tykk bok med alt som skjer, men boka har normal bokstørrelse og man rekker ikke å kjede seg. Til debutant å være, er Ellen G. Simensen god på å få frem karakterene, både deres gode og dårlige sider, frykten de bærer på, som at de er redde for at det skal skje noe med barna deres eller med noen de er glade i. Det i det hele tatt å miste noen. Hun har også en fin evne til å få frem den idylliske bakgrunnen, som naturen og forandre det til et slags mareritt. Dette er en krimbok med mye atmosfære, ondskap og merkelige relasjoner.

Tar heldigvis ikke for mye oppmerksomhet
Det eneste som trekker litt ned, er følelser som oppstår mellom noen som jeg ikke vil avsløre. Jeg har ikke noe i mot bøker med kjærlighet og følelser. Men er ikke helt fan av karakterer som får følelser for noen nesten med en gang. Det har man lest mange ganger før. Det skjer jo også ofte i krimsjangeren. Men synes at denne boka var såpass god og spennende, at for min del ble den delen noe malplassert og unødvendig. Boka hadde mange andre spenningsfaktorer, som jeg heller ville lese mer om. Noen synes begjær er spennende å lese om, men ikke jeg. Heldigvis stjal det ikke for stor oppmerksomhet fra resten av handlingen og aspektene.

Bortsett fra det, og uten å virke som en surpump, anbefaler jeg Tro meg når jeg lyver videre til andre krimlesere. Dette er en stødig, drivende, og selv om slutten ikke overrasket, god krimbok, som leker med mørket. Jeg leser gjerne hennes neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Dette er den sjette norske krimdebutanten jeg leser i år, og hun føyer seg pent inn i en spennende rekke av nye stemmer.
Ellen G. Simensen skriver som om hun aldri skulle gjort noe annet. I et språk som flyter sømløst avgårde. Om hovedpersoner som du aldri tviler på. I et passe tempo som aldri er overdrevet heseblesende. Med et våkent øye for gode detaljer. Med mange tråder som styres med sikker hånd. Og ikke minst, med en intrikat oppbygging som sørger for spenning hele veien igjennom.

En tidligere klassekamerat av Lars Lukassen, blir funnet død på en sti. Liket har ingen ytre skader. Lars er politi, og har fått midlertidig ansvar for politistasjonen i Hønefoss. Saken blir langtfra enkel, og Lars har også en del å streve med på privaten. Datteren, Annie, gråter når det er hans tur til å levere henne på skolen. Hva som plager henne, nekter hun å si noe om. Skolen har fått en vanskelig personalsak å ta tak i, og det trengs en vikar. Johanna Brekke får jobben, og Lars blir umiddelbart tiltrukket av henne, selv om han absolutt ikke er klar for noe forhold. Det viser seg at Johanna skjuler en hemmelighet.
Samtidig får politiet bekymringsmeldinger fra foreldre som forteller at en mystisk person oppsøker barna deres, og forteller uhyggelige eventyr fra virkeligheten.

Det tok noen sider å få tak på historien, men etterhvert gikk det unna. Allikevel ble det litt mye irritasjon med de halvkvedede visene til eventyrfortelleren.

Ellen G. Simensen skriver drivende godt, karakteroppbyggingen er god, og skildringene fra innsiden av skole, politistasjon og bygdesamfunn overbeviser.

Denne slet jeg litt med. Hovedhistorien om Sofie var spennende og gikk godt inn i historien om Lars og Annie og Johanna. Men så ble det rett og slett for mange stemmer og for mange tråder for meg. Jeg skjønner at forfatteren ville skrive en innviklet krimgåte, men etter min mening hadde ikke alle trådene vært nødvendige, det gjorde bare hele bildet mer uoversiktlig og den tredje jeg-stemmen kunne også med fordel vært utelatt synes jeg.

Veldig spennende til tider, men for mange tråder å holde styr på, noe som førte til en del "tomprat" for min del.