Individualismen stiller opp med sine stjerner og helter og skikkelser, selvsikre, altetende, erobrende borgere som bare kommer til himmelen hvis de er vellykket, og som undertrykker enhver som ikke lykkes. Kollektivismen stiller opp sine presteskap, stender, tribunaler, dogmer, grupper representert ved solkonger og formenn. I denne blodige kamp som raser mellom indiviualisme og kollektivisme, er det ingen som representerer ENHVER, det mennesklige i oss. Hvem våger stå opp mot tidens fryktlige grep på oss? Det er makt vi vil ha, alle sammen. Si dette, og avisene vil ikke trykke det. Avisene preker om humanisme og pluralisme, med draperier av vakkre ord tilslører de maktkampen. Og projiserer sin hensynsløse maktkamp over på de unge, som da blir stående som en klikk hysteriske voldsberusede paranoikere. Deres paranoia - er vår felles feighet og splittelse, som vi plasserer på en liten gruppe mennesker som vi siden kan dytte ut av samfunnet. Vi er noen deilige løgnere. Og se hvor perfekt den lille gruppen går på limpinnen. den er akkurat hylende og dogmatisk som vi vil den skal være. Kjære borger, hvis du ikke vil se ditt hykleriske ansikt i speilet, da skal du bare se på neste venstrevridde demonstrasjon. Der har du din paranoia fordi du ikke har tatt ditt liv og ditt samfunn alvorlig. det er ditt eget hat og din egen ambivalens, som du er på vei til å vende deg mot med fascistisk vold. Høyrevridde og venstrevridde, vi skulle sprerres inne til en eneste lang gruppesex, for det er sannheten om oss...

kognitiv selvskading

For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.

(Kor 2, 10)

The moon is no door. It is a face in its own right, White as a knuckle and terribly upset. It drags the sea after it like a dark crime; it is quiet With the O-gape of complete despair. I live here. Twice on Sunday, the bells startle the sky--- Eight great tongues affirming the Resurrection. At the end, they soberly bong out their names.

A sort of walking miracle, my skin bright as a Nazi lampshade,

Dying is an art, like everything else. I do it excepionally well.

I kirkegårdstreet henger en vekkeklokke.

Jeg hverken vil eller kan sove! Jeg vil skrive.

Sannelig jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.

(Johannes 12, 24)

Men mor hans gøymde alt dette i hjarta sitt.

[Luk 2,51 - eg tok vare på dette sitatet fordi det viser så godt at det å hugse heng saman med å gøyme noko i hjarta; i riktig gamle dagar trudde folk at minnet satt i hjarta, nemleg. Dette ser vi i dag fordi hjarta på latin heiter "cor", og "hugse" heiter i moderne italiensk ricordare, ricaordarsi, i spansk recordarse, acordarse de og i katalansk recordar (i galicisk og portugisisk har utviklinga gått i ei anna retning). Ja, sjølv i nygresk heiter verbet hugse "θυμάμαι" (jf. det greske ordet for "hjarte", "sinn", "hug": θυμός. Interessant!

Altså finner han alltid frem han som leter etter ingenting

Der livet er korsfestet til verden.

De fortærer seg selv i en annens favntak og kaller sin ensomhet kjærlighet. De forliser i hverandres kjærtegn og kaller sin smerte vellyst

Hun var svært vakker, og ikke på den vanlige måten, det var noe stygt og vanskelig i ansiktet hennes som gjorde at det var spesielt vakkert

Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer ser jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virkvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.

Vi går jo rundt og bærer på et dødt barn, helt til vi dør. I den forstand er det allerede for sent å ta livet av seg, ettersom man, idet man kommer så langt som til å ønske sin egen død, allerede er død. Det er kanskje grusomt å måtte innrømme det, men livet kommer alltid selvmorderen i forkjøpet, ved allerede å ha drept det i ham eller henne som kunne opprettholdt ham eller henne. selvmordet er sånn sett den bortkastede handlig per definisjon, snytt for alt, selv for den bortkastelsen som motiverer den, forestillingen, romantisk, om en siste gjennværende mulighet til å gjøre noe med det, i betydningen kaste bort selve forutsetningen for å gjøre noe med noe som helst, dvs. en selv og sitt eget liv. Sannheten er at det er ingenting å ta livet av.

Så vak då, for de kjenner ikkje dagen eller timen.

(Matt 25, 13)

først nå forstår jeg verden du følte

da du stod i soverommet med hagla

og trodde du ville klare å trekke av

Gud, du som har skapt alt, til deg sier jeg uten klage: jeg eier ingenting, jeg har glemt det jeg forlot, jeg er et speilbilde som slumrer, en pust som ikke forvolder skade på vinden. Men jeg har tro på ordene jeg ble tildelt, ordene jeg stjal, for det jeg etterlater oppsto ikke av ingenting.

Hvisker en bønn, en takk. En båndspiller i barnemunnen avspiller askespråk: Du er her dunkel. Kjære far, hvorfor kan du ikke glemme meg?