Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Anne Hope Jahren er planteforsker. Hun vil se verden fra plantenes perspektiv, fra frøet som skal sende ut sin aller første rot, til den voksne plantens kamp for å overleve. Plantenes liv er fulle av dramatikk og avgjørende øyeblikk - sjansen for at et frø skal bli til et tre er én til en million.
Denne boka er også fortellingen om hvordan Jahren selv ble forsker, mot alle odds. Og ikke minst er den fortellingen om hvordan et helt spesielt vennskap har fått sette sitt preg på to forskerliv.
Veien har vært lang fra småbyen i Minnesota til internasjonal anerkjennelse og en plass på TIME Magazines liste over verdens 100 mest innflytelsesrike personer. Anne Hope Jahren driver nå sitt laboratorium på Blindern i Oslo.
Forlag J.M. Stenersens forlag
Utgivelsesår 2017
Format Innbundet
ISBN13 9788272016363
EAN 9788272016363
Genre Biografisk litteratur
Omtalt sted USA
Omtalt person Anne Hope Jahren
Språk Bokmål
Sider 359
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En fantastisk bok. En bok til å le og gråte og bli klok av. Poetisk. Inspirerende.
Jahren bestemte seg for å studere biologi fordi: "De naturvitenskapelige forelesningene handlet om sosiale problemer som fremdeles kunne løses, ikke om politiske systemer som ikke fungerte lenger, og der både de som var for, og de som var mot, var døde for lengst"!
Der Sherlock Holmes har sin Watson og Hercule Poirot har sin Hastings, har Anne Hope Jahren sin Bill. En assistent Bill som blir beskrevet med betraktelig ømhet og som også leseren blir glad i. Det er nå smått utrolig at disse to personlighetene nå faktisk jobber på UiO i Oslo - nesten så man får lyst å sette seg til utenfor Jahren-laboratoriet for å få et glimt av dem. Men da må man antagelig vente lenge, for arbeidstidene deres er ukonvensjonelle og lange, i hvert fall slik det fremgår i boken.
Å være forsker i USA virker å være noen hakk tøffere enn i Norge. Hvor er fagforeningen som kunne gjort arbeidsforholdene bedre? Jahren har bygget opp minst 4 laboratorier på ulike campus. Det er noe litt unorsk i dette å bygge opp sine egne laboratorier - dette er nok vanligere i USA der konkurransen om forskningsmidlene er så sterk at forskerne tvinges til å dyrke sin egenart og posisjon. Det at Jahren er kvinne og har "stanget hodet i en murvegg av akademisk skepsis" har trolig forsterket nødvendigheten av å bygge opp sitt eget forskningsfelt. Det går klart frem av boken at det ligger mye jobb og dedikasjon bak.
Livshistorien (eller episodene) er nøkternt og usentimentalt skrevet. Følelsene kommer først og fremst frem gjennom det personene gjør og ikke hva de direkte sier. Det kommer gradvis frem at Jahren har ett vanskelig forhold til sin mor. Men det utbroderes ikke på noe vis, og jeg liker at hun ikke "henger ut" noen av sine nærmeste. Da jeg hadde lest til siste side, bladde jeg opp på første side igjen, og oppdaget det jeg hadde glemt: "Alt jeg skriver, er tilegnet moren min".
Jeg liker bøker om levde liv; jeg blir stadig mer tiltrukket av det enn av fiktive romaner, egentlig. Min favorittdel i boken er kanskje den om oppdagelsen av opal i amerikanesletre-frøet. Hun setter godt ord på hvordan det er å forske og plutselig oppdage noe som ingen i verden vet. Det er nettopp slike opplevelser som gjør at folk - og jeg - driver med forskning.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen enorme emosjonelle avstanden mellom enkeltpersonene i en skandinavisk familie dannes tidlig og forsterkes daglig. Kan du forestille deg å vokse opp i en kultur der du aldri kan stille personlige spørsmål til noen? Der "hvordan har du det?" blir regnet for å være et personlig spørsmål man ikke er nødt til å besvare? Der du blir lært opp til å vente til noen selv tar initiativet til å snakke om det som plager dem, og du selv blir opplært til aldri å nevne hva som plager deg? Det må være en overlevelsestaktikk fra vikingtiden, der lange perioder med taushet måtte til for å forhindre unødvendige drap i de lange, mørke vintrene når folk bodde tett sammen, og det begynte å bli lite mat igjen i spiskammerset.
Studentene trillet ut av bilen som fra en klinkekulepose. Noen få rullet bort utenfor rekkevidde, men de fleste holdt seg samlet.
Vår fascinasjon for C-6 var ikke et vitenskapelig legitimt eksperiment. Vi skrev ingen offisiell artikkel om ham, men denne lille planten som vokste i et pappkrus, endret tankegangen min mer enn noe jeg hadde lest i de velbrukte lærebøkene mine. Jeg måtte konkludere med at C-6 gjorde ting - ikke bare fordi han var programmert til å gjøre det, men også av grunner som bare han kjente. Han kunne bevege "armen" fra den ene siden av "kroppen" til den andre - han gjorde det bare 22 000 ganger saktere enn jeg beveget min. Hans og min klokke var aldri synkronisert, og den kjensgjerning hadde skapt en uoverstigelig kløft mellom oss. I mine øyne var det som om jeg opplevde alt, mens han bare sto der, helt passivt. Men kanskje jeg fra hans synsvinkel suste rundt i en vanvittig fart, som elektronet i et atom, og gjorde for mange tilfeldige bevegelser til at han kunne registrere at jeg var et levende vesen.
Vi graver et hull, dypere og dypere til vi treffer hard stein, og passer på at vi bare står på den ene siden, slik at alle ser det samme. Denne gravingen kan ta flere timer, og hvis leiren er tykk eller jorden vasstrukken, er det fysisk utmattende. Selv om vi prøver å unngå å komprimere jordprofilen, oppdager vi stadig en og annen student som står på toppen og ser ned på oss, og vi føyser dem unna som jordekornene på leirplassen. Når vi ber om frivillige til å grave, hender det at noen melder seg, og det viser seg alltid å være bondesønnen eller -datteren i gruppen. De færreste studenter har lyst til å grave. I gamle dager sto de stille og så på at vi gravde i timer om gangen, og det irriterte oss. Nå snur de seg vekk i stjålne forsøk på å få dekning på mobiltelefonen.