No har eg lese fire bøker av Lars Ove Seljestad. Fyrst las eg Isberg, så Snøen stryk ut alle spor, deretter Fjorden og no til sist Kjære bror. Dei to fyrste traff meg hardt og var veldig konsentrerte i handling og gjekk rett på sak. Fjorden var meir langdryg, men likevel svært god. I Kjære bror held Seljestad fram med sondering av menneskedjupna. Dei næraste relasjonane og dette evige spørsmål: korleis klare sitt eige liv, og kvifor tek nokre den einsame vegen vekk frå alt?
Eg likar Seljestad veldig godt, men enkelte delar av Kjære bror er ikkje heilt truverdig. Det tette og sterke forholdet mellom storebroren og bestefaren har tidvis eit overjordisk og magisk preg, som om forfattaren smørjer for tjukt på. Faktisk litt irriterande. Elles får vi lese om oppveksten i Odda, mellom anna om rivaliserande gjengar med born som slest om kven som har rett til å bruke den kommunale leikeplassen og om to bilvrak ved elva som i fantasien blir til både fiskerestaurant og fluktbil for bandittar i Amerika. Eg opplevde forteljinga som noko ufokusert. Derimot likte eg slutten, for då var forfattaren nøydd å ro seg i land, og her er Seljestad på sitt beste.

Denne lille stille romanen var litt langsom og repeterende i den første delen om brødrenes oppvekst, men tok seg opp etterhvert.
Dette er en lillebrors lavmælte brev til sin storebror, og beskriver forholdet mellom dem. Den beskriver også hvor knyttet storebror Arne og Besten var. En relasjon så sterk at det ikke var plass til lillebror der. Uten at lillebror tok seg så veldig nær av det. Tilsynelatende. Storebror var den han så opp til, som gikk foran, som ordnet opp, som var den sterke. Forbildet.
Særdeles vondt og sterkt var det derimot å lese om Arnes siste tid, da brødrene gled fra hverandre, da han startet på fabrikken og det siste døgnet før han forsvant. Arnes fortvilelse og hvordan håpet og fremtidsutsiktene forsvant og han sank inn i et mørke. Arne som var eneren, den talentfulle, med livet foran seg, planene. Han ble anbefalt å ta militærtjenesten før høyere utdannning, og begynte å arbeide på smelteverket. Men sommerjobben ble til måneder, og han ble aldri innkallt. Istedet måtte han jobbe for å innordne seg en knallhard kultur på smelteverket. Her skulle ingen sprenge akkorden, ingen skulle tro at de var noe bedre enn de andre. Ikke tro at de var noe i det hele tatt, annet en en del av flokken.
Det var sårt å lese om hvordan broren bebreider seg selv for at de ikke så hva som skjedde med ham, kanskje kunne de unngått det fatale det fatale døgnet.
Lillebrors brev til broren er en rekke spørsmål og søken etter hva det var som skjedde og hvorfor.
Kanskje var sorgen så stor etter Bestens død, at den ble liggende å ulme til nye sorger knakk ham. Kanskje var han dårlig trent for motgang, og antagelig var han mye mer sårbar enn noen av de andre skjønte, fordi han alltid hadde vært den sterke, den flinke.

Kjære bror har kommet litt bort i årets bøker. Helt tilfeldig kom jeg over den via et tips i lesesirkelen. Jeg håper nå at mange flere får lyst å lese den lille fine, men sterke boka, selv om den også er trist.
Det er flere bøker i år som handler om unge mennesker som dør. Flere bøker handler om søsken. Som Miriam Neegaards roman Stormen og stillheten og Marit Kaldholds Det skulle vere sol og vi skulle reise til Lodz. Denne føyer seg inn i rekken, men den er ikke lik de andre. Alle er forskjellige, og alle har noe å si oss.

Bøker jeg har lest i 2015.