Ingen hylle
2013
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Lignelsesboken er en åpen og undrende roman som foregår i et kjent landskap, der nye detaljer avdekkes. Den handler om hengivelse, besettelse, seksualitet, kjærlighet og religion. Romanens aldrende forteller tenker at han burde forandre den minnetalen han holdt til Moren i menighetshuset. Men rundt ham står en hel flokk av døende venner som advarer ham mot å forklare hvordan ting henger sammen, for eksempel det med kjærligheten. Og kvinnen i Larssonsgården? Hun på det kvistfrie furugulvet? Skal han nå skrive hva som egentlig skjedde? Farens notatbok, der noen av sidene er revet ut, den som er brent og borte. Plutselig dukker den opp igjen, mange år senere. Finnes det en sprekk i historien, der ting kommer til syne? Skal dette føyes inn i minnetalen? Og bli den kjærlighetsromanen han aldri trodde han skulle kunne skrive? Denne romanen handler om Moren og Faren, om alle bøkene, og om det går an å komme til klarhet i hva som egentlig betyr noe? Fortellingen vokser og blir til en kjærlighetsskildring som springer ut av et møte mellom den unge 15-åringen og en eldre kvinne på det kvistfrie furugulvet i Larssonsgården. Der starter alt. FÆDRELANDSVENNEN «Hans første roman på fem år er en frittstående fortsettelse av Et annet liv; han viderefører den selvbiografiske metoden fra den kritikerroste boka om livet som alkoholiker. (...) Hans bøker, særlig denne, virker sterkere enn mye annen nordisk litteratur (...) Enquist blander bibelsk høystil med rå realisme, gjengitt med dialektord fra Skellefteå, i et språk som synger, uten like i skandinavisk prosa.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «Det hele bæres oppe på selvfølgelig vis av Per Olov Enquists makeløse, lette prosa, hans skarpe iakttakelser og hans helt spesielle ømhet og omsorg for de mennesker og steder han skriver om. Det mye omtalte kjærlighetsmøtet, som unektelig har et lite blaff av noe sensasjonelt, blir noe ganske annet, noe eksistensielt, i denne kloke forfatterens skrift.» Turid Larsen, Dagsavisen «Hans første roman på fem år er en frittstående fortsettelse av Et annet liv; han viderefører den selvbiografiske metoden fra den kritikerroste boka om livet som alkoholiker. (...) Hans bøker, særlig denne, virker sterkere enn mye annen nordisk litteratur (...) Enquist blander bibelsk høystil med rå realisme, gjengitt med dialektord fra Skellefteå, i et språk som synger, uten like i skandinavisk prosa.» Tom Egil Hverven, Klassekampen «Det hele bæres oppe på selvfølgelig vis av Per Olov Enquists makeløse, lette prosa, hans skarpe iakttakelser og hans helt spesielle ømhet og omsorg for de mennesker og steder han skriver om. Det mye omtalte kjærlighetsmøtet, som unektelig har et lite blaff av noe sensasjonelt, blir noe ganske annet, noe eksistensielt, i denne kloke forfatterens skrift.» Turid Larsen, Dagsavisen «Hvorfor hemmeligholdt han selv kvinnen på det kvistfrie furugulvet? Dette som kanskje var større enn troens mirakel, selv om alle som hadde kommet igjennom fornektet det? Et eller annet sted måtte det ha vært et hemmelighetsfullt avgjørende punkt i livet hans, som om han var kommet til en mørklagt jernbanetomt med slamrende sporveksler som voldsomt styrte troens potetsekk inn på et nesten gjengrodd sidespor og han selv nå ble matet inn til det som kaltes Livet, og det var der det egentlige fantes.»
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788205448575
EAN 9788205448575
Språk Bokmål
Sider 228
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Hver gang Per Olov Enquist (f. 1934) kommer ut med en ny bok, er det en stor, stor begivenhet! Selv har jeg bare rukket å lese et lite knippe av bøkene hans. Seks av dem har jeg omtalt på bloggen min.
Forfatteren vokste opp i Hjoggböle i Västerbottens län. Faren døde da han var ett år, og han skulle dermed komme til å tilbringe sin oppvekst sammen med moren Maja, et dypt religiøst menneske - i likhet med resten av bygdas folk. Det meste var forbundet med skam og tabu, og "Lignelsesboken", som er selvbiografisk, omhandler i hovedsak hans løsrivelsesprosess. Spesielt var det én episode som skulle få helt avgjørende betydning for det unge mannens utvikling - dvs. da han var 15 år.
Det er ikke første gang Per Olov Enquist skriver om sitt eget liv. Han gjorde det også i "Et annet liv", selvbiografien som utkom på svensk i 2008. Den står fremdeles som en av de virkelig bedre bøkene jeg har lest. Der som i "Lignelsesboken" skriver han om seg selv i tredjeperson entall, men mens han er rimelig konkret i "Et annet liv", fremstår spesielt begynnelsen av "Lignelsesboken" nærmest som ugjenomtrengelig. Jeg begynte på nytt intet mindre enn tre ganger, men fastslo at nei - jeg hadde ikke gått glipp av noen detaljer. Det er faktisk forfatterens intensjon å være vag og springende, der han åpner med å memorere seg tilbake til talen han holdt i menighetshuset i forbindelse med morens begravelse i 1992. Han angrer på at han ikke skrev en bedre tale. Og så funderer han på hva de manglende ni arkene i den brente notisboken etter faren, som han plutselig fikk tilsendt i 2011, 76 år etter farens død, kunne ha inneholdt. Da jeg dessuten skjønte at teksten først og fremst er poetisk, og lyttet til rytmen i setningene, ble det enklere å bare være i teksten, nyte den og ta i mot det som kom etter hvert. Svarene får man uansett til slutt, så det haster virkelig ikke med å forstå alt på en gang.
Boka er delt inn i ni kapitler som alle har fått tittelen "lignelsen om ..." osv. Det kapittelet som media har vært mest opptatt av er kapittel 4 - Lignelsen om kvinnen på det kvistfrie furugulvet. Lignelsen eller fortellingen om hans seksuelle debut ... Denne fant sted i 1949 - han var 15, hun var 50. En forførelse som skulle få helt avgjørende betydning for det unge, lange, spebygde femtenåringen - helt til han var godt voksen og nærmere de 80 ... Vakkert skildres deres møte i Larssongården, og kvinnen - Ellen - går varsomt frem for ikke å skremme vettet av den unge gutten, og så fullbyrdes akten. Hvorpå de begge takker hverandre ...
"Han hadde siden oppfattet seksualiteten som å åpne den innerste døren i et annet menneske. Det fantes andre dører, men dette var den innerste, og avgjørende. Han åpnet, hun åpnet, så steg de inn i hverandre i et kanskje kort møte, det kunne være fint eller feil, men det var inn til det innerste rommet ..." (side 112)
Den unge gutten, hvis fortid hadde vært knyttet til menigheten og streng religiøsitet, opplevde å bli forløst i synden. Hele sitt liv hadde han hørt det motsatte (nemlig at fravær av synd ville være forløsende eller veien til frelsen) - men selv ble han forløst i synden. Da som nå var det som fant sted ulovlig, siden han var mindreårig. Han lovet derfor kvinnen at han aldri skulle si det til noen. Men så gikk årene, og så kunne det i grunnen være det samme.
Som en parallell til denne forførelsen forteller forfatteren om et medlem av Jehovas vitner som forlot sekten etter å ha sett ett av hans skuespill på teateret. Samvittigheten hadde seiret, selv om han mistet alt og alle han hadde vært glad i. Men han fikk endelig fred med samvittigheten. For et ansvar å bære for den unge forfatteren!
Siden skulle han forsøke å komme i kontakt med kvinnen som en gang forførte ham på det kvistfrie furugulvet i Larssongården. Han klarte aldri å glemme henne, og lenge lurte han på om det var kjærlighet han opplevde. Til slutt skal han følge henne til graven, og en samtale med kvinnens niese oppsummerer i grunnen det hele så fint i forhold til Enquists bøker. For kvinnen leste bøkene hans, men likte ikke alt. Enquist blir nysgjerrig og spør niesen hva tanten syntes.
"Ja," sa hun muntert, "det var litt forskjellig, det. En del var vel bra, men ofte syntes hun at du liksom floket det til så det ble utydelig, eller feil, ja hun kunne være temmelig kritisk iblant, men hun mislikte nok ikke alle sammen."
"Bra," sa han, "Bra."
"Hun var misfornøyd med at du liksom ikke fikk orden i bøkene, liksom, hun sa at du snirklet rundt der du burde gått rett på, hvis jeg kan si det sånn, og det var hun misfornøyd med, hun ga ikke opp, men holdt fast på at hun var misfornøyd. Det var vel fint, tross alt?"
"Fint. Jo. Fint." (side 224)
Så kom de hverandre helt nær til slutt, etter kvinnens død ... Var det kjærlighet?
Enquist insisterer på at han ikke er i stand til å skrive kjærlighetsromaner, og sånn sett er det kanskje et paradoks at han har kalt "Lignelsesboken" en kjærlighetsroman. Selv om boka er selvbiografisk er den ikke i like stor grad som "Et annet liv" et forsøk på å oppsummere et helt liv. Snarere gir den noen glimt inn i skjellsettende hendelser i hans liv - hendelser som har påvirket ham og innvirket på viktige valg senere i livet. Som at han tok avstand fra religionen, selv om den hang fast - klebrig som et fluepapir. Hovedpersonen i boka er navnløs og omtales bare som "han", uten at vi noen gang er i tvil om hvem det handler om. Likeledes at Moren er hans mor, mens Faren er hans far.
Ett sted leste jeg at det er en oppfatning av at "Lignelsesboken" er fullstendig annerledes alt annet Enquist har skrevet. Selv fikk jeg imidlertid assosiasjoner til "Styrtet engel" - i alle fall i forhold til hvordan historien fortelles. Også den er betegnet som en kjærlighetsroman, uten at den på noen måte inneholder noen klassisk kjærlighetshistorie - verken om noen som får hverandre eller ikke får hverandre. Det måtte i så fall være kjærligheten til ens egen person.
Ja, hva kan man si om "Lignelsesboken"? Stor litteratur som overskrider grensene for det tradisjonelle selvbiografiske og for den saks skyld den tradisjonelle romanen med en viss form for kronologi i hendelsesforløpet, idet man her snirkler seg inn mot essensen i historiene vi får høre. Det krever en mindfull leser, og sånn sett er kanskje ikke dette en roman som alle vil få like stor glede av, med mindre man har lest litt av Enquist og kjenner hovedlinjene i livet hans fra før av. Det har vært en sann nytelse å lese boka, selv om den tidvis har vært krevende å lese. I det enquistske univers må man påregne det! Her blir det toppkarakter - terningkast seks!
Enquist står på elvebredden og gjør opp status etter et langt liv. I kjent stil tviles det, pirkes og dreies. Noen nydelige passasjer om kjærlighet er det også. Flott bok!
En erindringsbok på linje med "Et annet liv" der han også er innom tidligere romaner. Man glemmer kanskje ikke kvistfrie furugulv med det første...
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketKjærlighet kunne man aldri forstå. Men hvem var vi om vi ikke forsøkte.
Det mystiske er ikke hvordan verden er. Men at den er.
Er det nødvendig å skrive ned dette. Han er ikke redd for døden. Men veien dit gjør ham stadig mer skrekkslagen.
Og han forstod nå, for første gang, det han før hadde ant: det var dette som egentlig var livets mening. Han hadde kommet igjennom. Det var dette som var livet.
Men hva hadde det da vært? En haug bøker og skuespill. Og han selv som en etterlatt ormeham.
Var det da bokhaugen som var livet?
Troen hadde skallet av allerede da han var nitten, og hvis isvinden kom, var han jo likevel alene, og da hjalp ingenting.
Han flykter, snusende på en irriterende måte: som en hund som treffer på ferten av seg selv og blir skremt.
Menneskesjelens evige udødelighet, dvs. dens uendelige fortsettelse etter døden, er ikke bare på ingen måte fastslått med sikkerhet, men fremfor alt avstedkommer denne antagelsen ikke det man har villet oppnå ved den. Blir noen gåte løst ved at jeg lever videre i evighet? Er ikke da det evige liv like gåtefullt som det nåværende?