Se denne rosen, I sitt indre skjuler den en annen rose av vanndråper. Rister du på rosen, da faller en ny glitrende blomst ut av den, og det er rosens sjel. Selve rosen blir alene tilbake, sørgmodig, som var det meg selv.

Med dens søvige øyne på meg blir mine egne øyne igjen så søvntunge. Vindpustene er veke som vingene på en sommerfugl ... en sommerfugl som gjerne vil fly, men ikke orker løfte vingene ... vingene ...å, mine søvntunge øyenlokk ... snart vil de lukke seg ...

Intet sier treet meg idag, til tross for at det er et tre, ja et tre jeg selv har sådd. Hvilket som helst tre vi en gang har kjærtegnet burde fylle våre hjerter med ømhet. At et tre vi en gang elsket usigelig høyt - som vi har kjent så godt - kanskje intet har å gi oss lenger, det er dypt vemodig.

Idet solen skjulte seg - den som et øyeblikk forut hadde gjort allting to-tre-hundre ganger større og vakrere med skiftningene i sitt gylne lys - den efterlot alt så falmet og fattigslig - uten skumringens lange overgang, som om den hadde vekslet inn sitt gull, først i sølvmynter og så i kobberslanter.

Det var en real smekk jeg fikk. Det tok meg tretten år å komme til hektene igjen. Det var faktisk en blåveis av de sjeldne, men så var de da også mange om å slå.

'Life' wrote a friend of mine, 'is a public performance on the violin, in which you must learn the instrument as you go along.' I think he puts it well.

"It is Fate that I am here," persisted George. "But you can call it Italy if it makes you less unhappy."

"There is a certain amount of kindness, just as there is a certain amount of light," he continued in measured tones. "We cast a shadow on something wherever we stand, and it is no good moving from place to place to save things; because the shadow always follows. Choose a place where you won't do harm--yes, choose a place where you won't do very much harm, and stand in it for all you are worth, facing the sunshine."

From this day you must be a stranger to one of your parents. Your mother will never see you again if you do not marry Mr. Collins, and I will never see you again if you do.

Oh! lift me from the grass!

I die! I faint! I fail!

Let thy love in kisses rain

On my lips and eyelids pale.

My cheek is cold and white, alas!

My heart beats loud and fast;-

Oh! press it to thine own again,

Where it will break at last.

The fountains mingle with the river

And the rivers with the ocean,

The winds of heaven mix for ever With a sweet emotion;

Nothing in the world is single;

All things by a law divine

In one spirit meet and mingle.

Why not I with thine?—

Det viktigste er ikke de store tankene som andre har tenkt, men de små tankene du tenker selv.

Vi er elskere. Vi kan ikke slutte å elske.

Hvem skal han lure? spurte Sophia.

Slektninger, sa farmoren. Vemmelige slektninger. De forteller ham hva han skal gjøre uten å spørre hva han har lyst til, og derfor har han ikke lyst til noe i det hele tatt.

Så fryktelig! ropte Sophia. Det ville aldri hende med oss!

Nei. Aldri! sa farmoren.

Lukt er viktig, den minner om alt du har opplevd, den er et hylster av minner og trygghet.

Det er rart med kjærligheten, sa Sophia. Jo mer man elsker en annen, desto mindre liker den andre deg.

Det er ganske riktig, bemerket farmoren. Og hva gjør man da?

Man fortsetter å elske, svarte Sophia truende. Man elsker verre og verre.