Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen omtale
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Endelig noen som klarer det vi ateister flest ikke gidder: å argumentere. Dawkins legger fram bevis etter bevis: oversettelsesfeil, maktforhold, kjemi, biologi, fysikk, historie og logikk - religion har ingenting å stille opp med i møtet med det denne mannen forkynner, nemlig sannheten.
Før Dawkins, var jeg riktignok ateist og hadde ingen problemer med å stå ved mitt syn - men så ikke noen grunn til å argumentere mot andres livssyn. Etter Dawkins har jeg blitt en "misjonerende ateist". Denne boka bør alle lese, det er så viktig at man ikke bare resignerer for religionen og dens påvirkning på samfunnet - den holder menneskeheten tilbake i alle aspekter. En bok for deg som allerede er overbevist (som jeg var), for deg som tviler på din egen tro (som Dawkins en gang i sin spede ungdom gjorde) eller for deg som har lagt religionen på hylla, men ikke helt vet hvordan du skal forklare ditt valg for andre.
Spesielt viktig er delen om hvordan samfunnet aksepterer at religion prakkes på barn, i stedet for å være et gjennomtenkt valg folk tar når de er voksne. Det er en del som alle bør lese og tenke gjennom.
Les denne - og lån den ut til alle du kjenner!
"nytt fokus på temperament fremfor toleranse:
her må vi slutte å ta med silkehansker på religion."
(Davidsen)
Fokuserte opus er blitt hedret med en ganske omfattende
vurdering av en sivilingeniør, som også er vant til å
ettergranske bærestyrken av argumenter og logiske
konstruksjoner. Mannen bak bloggen DEKODET.
Ikke noen vanlig blogg-spott heller, mer et ærlig forsøk
på å forstå de tankebygninger og skisser motparten kan
se ut til å ha ønsket å oppføre.
Da finner jeg det verd å sitere litt fra Davidsens granskninger:
DAWKINS DEKODET
[om den nyateistiske vekkelsen]
..ingen legger skjul på ønsket om å være kompromissløse og konfronterende.
Alle har et klart ærend. De aksepterer ikke nonsens, dette er kampskrifter.
Målet er å vise hvor irrasjonell og farlig gudstro er.
(...)
Boka kan likevel fort gjøre ateister en bjørnetjeneste. Siden han hausses opp
i religionskritiske kretser vil nok mange – enten de er ”religiøse” eller ei -
tro at hans argumenter er hva ateister har å by på.
Når man så ser hvor mye han bommer, er det vanskelig ikke å avvise ateismen.
På samme måter som ateister kan reagere på kristne som oser av stråmenn og
selvgodhet og dermed ikke anstrenger seg for å se om det finnes bedre argumenter.
Så synes Dawkins da også i større grad å henvende seg til amerikanske ateister
enn til reflekterte religiøse.
(...)
synes Dawkins paradoksalt nok å være farget av en postmoderne mentalitet.
Ettersom religion i en slik sammenheng tilhører det rent subjektive,
er det ingen kriterier for å skille mellom ulike retninger.
Og for Dawkins synes all tro å være blind tro.
I stedet for å vurdere om det kan være større prinsipielle og praktiske
forskjeller, skjærer han all religion over én kam,
selv om han vedgår at retninger som buddhismen ikke engang har noen gudstro.
Dawkins veksler dermed mellom å kreve objektiv og rasjonell behandling
av religion, og å definere all religion i samme, subjektive bås.
Men uten å sette seg objektivt eller rasjonelt inn i dem.
(...)
Han er ikke alene om å være dypt bekymret for at irrasjonelle krefter og
sterkt undertrykkende kulturer skal ta over, enten vi snakker om lover
eller politiske ordninger. De færreste ønsker noen inkvisisjon eller Sharia.
Men samtidig gjør denne frykten at man kan overgeneralisere.
Det er til dels store ulikheter mellom religioner, både i seg selv og i ulike
tidsperioder. Dawkins synes imidlertid likhetene er viktigere enn forskjellene.
Han anstrenger seg dermed ikke for å skille mellom for eksempel religioner med
og uten religiøse lover. Han diskuterer ikke om det er forskjeller mellom
konservative og tradisjonsorienterte retninger og fundamentalt førmoderne.
Han vurderer ikke om noen religiøse retninger har større ressurser i forhold til
å støtte og grunngi demokrati, naturvitenskap og menneskerettigheter enn andre.
I stedet blir all gudstro oppfattet som prinsipielt farlig
fordi den i følge Dawkins er irrasjonell.
Recensjonen kan nytes her: ->
bloggen Dekodet
Slår inn åpne dører
Jeg gledet meg til å lese denne boken. Til å lære nye ting. Til å bli utfordret. Til å tenke på nye måter. I begynnelsen fikk jeg dette. Jeg ble utfordret til å tenke på Muhammedkarikatur-striden, og innså at jeg den gangen var redd og var mot at karikaturene skulle trykkes. Nå har jeg ombestemt meg. Det er lov å ombestemme seg, vi skal være kritiske mennesker i utvikling. Men nå er jeg litt over halvveis i boken, og nå er den bare kjedelig. Den slår inn åpne dører. Den tar opp utdaterte tema og argumenterer mot dem. Han argumenterer mot skapelsesberetningen og for evolusjon. Alle kristne jeg kjenner tror på evolusjonen. Det er ikke oppsiktsvekkende. Han argumenterer mot at ateister har dårligere moral enn troende. Jeg kjenner ingen troende som tror at deres moral er overlegen en ikke-troende bare fordi de leser f.eks. Bibelen. Han argumenterer med at det er mange dårlige folk i Bibelen. For troende er poenget nettopp at de som beskrives i Bibelen ikke er perfekte. De er vanlige mennesker, eller direkte dårlige mennesker, som Gud likevel har valgt å bruke.
Kanskje The God Delusion provoserer de svært konservative og fundamentalistene. Men ikke «vanlige» troende i Norge. Jeg er glad for at ateister har fått et verk de kan samles om og peke til, en stemme som representerer dem, men jeg er skuffet. Dette holder ikke mål. Dette provoserer ikke. Det er kjedelig. Jeg har lest kristne bøker som er mye mer provoserende enn denne.
Jeg skal prøve å lese ferdig boken og legge til et innlegg dersom jeg endrer mening. Men nå tenker jeg at dette kun er en bok for ateister som trenger et meningsfellesskap. Ikke for troende som vil bli utfordret.
Isn't it enough to see that a garden is beautiful without having to believe that there are fairies at the bottom of it too?
The God of the Old Testament is arguably the most unpleasant character in all fiction: jealous and proud of it; a petty, unjust, unforgiving control-freak; a vindictive, bloodthirsty ethnic cleanser; a misogynistic, homophobic, racist, infanticidal, genocidal, filicidal, pestilential, megalomaniacal, sadomasochistic, capriciously malevolent bully.
Science has taught us, against all evolved intuition, that apparently solid things like crystals and rocks are really composed almost entirely of empty space. The familiar illustration represents the nucleus of an atom as a fly in the middle of a sports stadium. The next atom is right outside the stadium. The hardest, solidest, densest rock, then, is 'really' almost entirely empty space, broken only by tiny particles so far apart that they shouldn't count. So why do rocks look and feel solid and hard and impenetrable?
I won't try to imagine how Wittgenstein might have answered that question. But, as an evolutionary biologist, I would answer it like this. Our brains have evolved to help our bodies find their way around the world on the scale at which those bodies operate. We never evolved to navigate the world of atoms. If we had, our brains probably would perceive rocks as full of empty space. Rocks feel hard and impenetrable to our hands because our hands can't penetrate them. The reason they can't penetrate them is unconnected with the sizes and separations of the particles that constitute matter. Instead, it has to do with the force fields that are associated with those widely spaced particles in 'solid' matter. It is useful for our brains to construct notions like solidity and impenetrability, because such notions help us to navigate our bodies through a world in which objects – which we call solid – cannot occupy the same space as each other.
A little comic relief at this point – from The Men who Stare at Goats by Jon Ronson:
This is a true story. It is the summer of 1983. Major General Albert Stubblebine III is sitting behind his desk in Arlington, Virginia, and he is staring at his wall, upon which hang his numerous military awards. They detail a long and distinguished career. He is the United States Army's chief of intelligence, with sixteen thousand soldiers under his command … He looks past his awards to the wall itself. There is something he feels he must do even though the thought of it frightens him. He thinks about the choice he has to make. He can stay in his office or he can go into the next office … He stands up, moves out from behind his desk, and begins to walk. I mean, he thinks, what is the atom mostly made up of anyway? Space! He quickens his pace. What am I mostly made of? He thinks. Atoms! He is almost at a jog now. What is the wall mostly made up of? He thinks. Atoms! All I have to do is merge the spaces. … Then General Stubblebine bangs his nose hard on the wall of his office. Damn, he thinks. General Stubblebine is confounded by his continual failure to walk through his wall.
Fundamentalists know they are right because they have read the truth in a holy book, and they know, in advance, that nothing will budge them from their belief. The truth of the holy book is an axiom, not the end product of a process of reasoning. The book is true, and if the evidence seems to contradict it, it is the evidence that must be thrown out, not the book. By contrast, what I, as a scientist, believe (for example, evolution) I believe not because of reading a holy book but because I have studied the evidence.
Religion has actually convinced people that there's an invisible man – living in the sky – who watches everything you do, every minute of every day. And the invisible man has a special list of ten things he does not want you to do. And if you do any of these ten things, he has a special place, full of fire and smoke and burning and torture and anguish, where he will send you to live and suffer and burn and choke and scream and cry forever and ever 'til the end of time … But He loves you!
GEORGE CARLIN
As the American geneticist Jerry Coyne put in his review of Behe's book: 'If the history of science shows us anything, it is that we get nowhere by labelling our ignorance "God".' Or, in the words of an eloquent blogger, commenting on an article on intelligent design in the Guardian by Coyne and me,
Why is God considered an explanation for anything? It's not - it's a failure to explain, a shrug of the shoulders, an 'I dunno' dressed up in spirituality and ritual. If someone credits something to God, generally what it means is that they haven't a clue, so they're attributing it to an unreachable, unknowable sky-fairy. Ask for an explanation of where that bloke came from, and odds are you'll get a vague, pseudo-philosophical reply about having always existed, or being outside nature. Which, of course, explains nothing.
What can be more soul shaking than peering through a 100-inch telescope at a distant galaxy, holding a 100-million-year-old fossil or a 500,000-year-old stone tool in one's hand, standing before the immense chasm of space and time that is the Grand Canyon, or listening to a scientist who gazed upon the face of the universe's creation and did not blink? That is deep and sacred science.
MICHAEL SHERMER
The religion of one age is the literary entertainment of the next.
RALPH WALDO EMERSON
I don't try to imagine a personal God; it suffices to stand in awe at the structure of the world, insofar as it allows our inadequate senses to appreciate it.
ALBERT EINSTEIN
Av og til leser du en bok som får deg til å skratte på bussen. Noen ganger sitter du med tårevåte øyne. Andre ganger tenker du "wow, jeg lever i en fantastisk verden, i et fantastisk solsystem, i en utrooolig stor galakse...i et tilsynelatende uendelig, mindblowing og fremdeles ekspanderende univers!!! I morgen skal jeg fortelle en venn hvor vakker han/hun er. Alt er så vakkert! Herregud, sa jeg det høyt?"