Ingen lesetilstand
Ingen hylle
2020
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Espen Haavardsholm har valgt Witold Gombrowicz’ Ferdydurke (norsk utg. 1969), en underlig og fascinerende roman som ble bejublet av 68-generasjonen i Norge. Espen Haavardsholm (f. 1945) var på 1960-tallet sentral i det litterære modernisme-opprøret rundt tidsskriftet Profil. Han har utgitt en rekke bøker og mottatt flere litterære priser, bl.a. Gyldendal-prisen (1970) og Aschehoug-prisen (2006). Hans hittil siste to utgivelser er Gutten med passbildet (2004) og Tjue (2006).Haavardsholm har valgt Witold Gombrowicz’ Ferdydurke (norsk utg. 1969), en underlig og fascinerende roman som ble bejublet av 68-generasjonen i Norge. Romanen utkom opprinnelig i 1937 og er betraktet som et mesterverk innenfor modernismen. Med mørk og subtil humor forteller den historien om Josef Kowalskij, og beskriver hans forvandling fra 30-åring til tenåring. Boken er også en hyllest til språket, den er full av språkspill- og leker, noe som gjør den vanskelig å oversette. Selv uttalte Gombrowicz seg på følgende diffuse vis om romanen: «Behovet for å finne en form for det som ennå er umodent, uklart og underutviklet, så vel som umuligheten av et slikt postulat; dette er det mest spennende ved min bok.» Ferdydurke ble filmatisert i 1991.Witold Gombrovicz (1904.1969) var yngste barn i en søskenflokk på fire i en rik polsk familie. Bøkene hans var kontroversielle. De retter kritiske blikk på de sosiale klassene i det polske samfunnet, ikke minst på overklassen, den katolske kirke og det provinsielle Polen. Hans verker var bannlyste i hjemlandet helt fram til slutten av 1970-årene. Andre av hans mest kjente verker: Forførelsen (norsk utg. 1966) og Kosmos (norsk utg. 1967)
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2007
Format Heftet
ISBN13 9788205363663
EAN 9788205363663
Serie Forfatterens forfatter
Språk Bokmål
Sider 303
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Tittelen Ferdydurke har vært nok til å skremme meg fra å lese denne klassikeren i årevis. Omslaget på utgaven min fra 1969 sier dessuten ingenting om hva boka handler om. Til min overraskelse skriver Gombrowicz til tider hylende morsomt. Gjennom den absurde handlingen får han også lagt inn noen alvorsord både om enkeltmennesket og samfunnet omkring.
Trettiåringen Jozio eller Jossemann barnsliggjøres av en gammel lærer på minst femti og sendt tilbake til latinskolen. Slåssingen blant skoleguttene i friminuttene gjentas i farsemessig stil i sammenstøt mellom professorer som bruker ukvemsord som langt fra er akademiske. Lesere av den elektroniske universitetsavisa Khrono vil kjenne seg igjen.
Seinere følger vi Jozio til den «moderne» familien Unghus, men han slipper etterhvert unna for så å ende opp hos sin egen gammeldagse familie på et herregods utenfor Warszawa. Her blir det voldsomme tumulter når klassekameraten Mientus søker «brorskap» over klasseskillene med stallgutten Walek.
Selv om boka ble skrevet 1937 har den fortsatt mye å si om dagens samfunnsutvikling, for eksempel automatisering, voldsbruk og infantilisering av voksenlivet. Blir vi noen gang modne? Oversettelsen fra den franske (!) utgaven er spenstig og levende, men det forundrer at denne klassikeren ennå ikke er oversatt direkte fra polsk. Flamme forlag er i gang med nyoversettelser av de andre bøkene til Gombrowicz, blant annet Pornografi (2020). Kan vi håpe på en nyutgave av Ferdydurke?
Menneskets element er den evige umodenhet. Alt hva vi i dag tenker, føler og sier, må ved nødvendighet være dårskap for våre barnebarn.
Veien blir lang og tornefull. [ . . . ] Og mens vi venter på tusenårsriket, si meg hva dere foretrekker: sylteagurker eller slangeagurker?
Opplevelser vi deler med andre, i dagslys, er ikke så meget å væte redd for, men blir uutholdelige når man er alene om dem. Ensomheten er aggressiv, ensomheten støter bort.
Bøker som har gitt meg uforutsigbare, høylydte latterutbrudd, enten humoren var intendert eller ikke. Tegneserier er ikke med her, for de ler jeg så ofte av. Med ett unntak: Jan Stenmark, fordi han er så utypisk. Ellers er det stort sett skjønnlitteratur, med et par unntak: Kon-Tiki (Heyerdahl viser seg å være veldig vittig, spesielt når han underdriver), og Knakk (hva er det for slags sjanger egentlig?). OBS: Tilfeldig rekkefølge. Knakk er nok aller morsomst.
Bøker eg har notert meg at eg berre må lese ... så snart eg er ferdig med alt det andre eg berre må lese! For mange gode bøker, altfor lite fritid ...!