Ikke før var disse studentene ferdige og begynte på skolen igjen, så sto det en flyktning fra flyktningleiren i døråpningen til kontoret mitt. Jeg kjente ham godt, og han spør: - Har du noe arbeid for meg? Jeg skal ikke ha lønn, bare jeg får mat og klær, men ikke et øre ellers.Det var mange som kom på den måten. Hva kan du gjøre, spurte jeg. Min mor ville sagt at han sto sist i køen da Vår Herre delte ut vettet. Slik så han ut, en fillete gammel stråhatt, klærne var dårlige og han så slett ikke intelligent ut. - Jeg kan gjøre alt! sa han.

Det var intensivpasienter som jeg visste aldri måtte være alene. Flere av dem var døende, og under slike omstendigheter forlangte jeg av meg selv at noen skulle sitte hos dem hele tiden, slik jeg hadde lært det i min sykepleierutdannelse. Jeg skulle ønske det var slik i Norge i dag også, for døden er en svært alvorlig side av livet.

Jeg spurte barnet hvorfor det ikke hadde hentet oss tidligere. Gråtende svarte hun : - Mamma må få brodere blomstene på blusen ferdig, så hun har ikke tid til å gå til klinikken. Om hun ikke får brodert ferdig i dag har vi ingenting å spise.

Så fikk jeg brev fra politiet, jeg hadde glemt å ordne med oppholdstillatelsen og i det brevet stod det at jeg måtte inn senest 17 mai, vel jeg fikk det den 16 om kvelden, så jeg var pent nødt for å reise inn, og inn kom jeg... Vi hadde en riktig gild dag, hele formiddag og ettermiddag var vi fire norske som arbeidet på leiren sammen og hadde det riktig festlig. Om ettermiddagen dro vi med fjellbanen, noget ala Fløibanen i Bergen op på fjellet som er 12 hundre fot rett op... Hong Kong 23/5 - 1954.