Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I sin bok om moren vier Klaus Hagerup stor plass til hennes diktning, og han viser nettopp hvor kort veien var mellom liv og verk hos Inger Hagerup. Men i første rekke er dette en dypt personlig bok, skrevet med stor kjærlighet av en sønn som heller ikke kvier seg for å komme inn på de mindre lyse sidene ved morens liv. Med den sterke ærligheten som også var et av Inger Hagerups kjennetegn, gjør Klaus Hagerup både seg selv og moren levende for oss, og gir oss en ny og klarere innsikt i "dette som var Inger".
Omtale fra forlaget
I sin bok om moren vier Klaus Hagerup stor plass til hennes diktning, og han viser nettopp hvor kort veien var mellom liv og verk hos Inger Hagerup. Men i første rekke er dette en dypt personlig bok, skrevet med stor kjærlighet av en sønn som heller ikke kvier seg for å komme inn på de mindre lyse sidene ved morens liv. Med den sterke ærligheten som også var et av Inger Hagerups kjennetegn, gjør Klaus Hagerup både seg selv og moren levende for oss, og gir oss en ny og klarere innsikt i "dette som var Inger".
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 1990
Format Innbundet
ISBN13 9788203164064
EAN 9788203164064
Serie Maxi-bok
Omtalt person Inger Hagerup
Språk Bokmål
Sider 200
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Så vakkert om ei mor
Klaus Hagerup skreiv om si kjende mor nokre år etter at ho døydde i 1985.
Han fortel om hennar barndom, ungdom og ikkje minst om hennar stormfulle forhold til mannen, Anders.
Inger Hagerup var vestlending, kom til Oslo som 20-åring. Ho likte å skrive, og starta med å skrive dikt - dikt som mange har eit nært og kjært forhold til. Barnediktsamlinga "Så rart" er kjend for mange av oss.
Klaus Hagerup skildrar si mor som motstandskvinne som måtte over grensa til Sverige under krigen, han skildrar hennar utradisjonelle liv der det rett ofte gjekk livleg føre seg - og meir enn livleg. Ho var ei dame som hadde vanskar med å kontrollere alkoholbruken sin, men ho var også ei dame med stor livskraft og sterke kjensler.
Eg var ukjend med mykje omkring Inger Hagerup, men sit og trur eg veit litt meir no. Og ein ting er eg sikker på; Denne var ein stor fordel å ha som lydbok, der forfattaren sjølv les, der Inger Hagerup les ein god del av sine eigne dikt. Innimellom vert innhaldet krydra med mykje vakker musikk.
En bok jeg har som har en spesiell plass i hjertet mitt. En bok som på mange måter har hjulpet meg å sette ord på følelser jeg har om barndommen ved at jeg oppdaget diktene til Inger Hagerup. Hun som sa at hun ikke skrev dikt, hun bare sa det som det var - det skulle være sant. Et blogginnlegg om boka
Da blir far opphisset, fordi han er lektor og ikke tåler bråk, [...].
Jeg er blitt spurt av mange om det ikke er vanskelig å skrive objektivt om en som sto meg så nær. Jeg gjør ikke det ringeste forsøk på å skrive objektivt, jeg prøver å se henne, og av og til forløser dette arbeidet følelser som jeg aldri før har levd ut. Skrivingen gjenskaper en veldig lengsel etter henne, og samtidig får jeg en underlig følelse av å stå bak min egen rygg og betrakte en førtienåring som sitter i Viker i Østfold og skriver etter sin mor. Jeg vil ikke se henne objektivt. Jeg vil se henne levende. Men jeg ser henne likevel som gjennom et vindu, og i det vinduet kan jeg ikke unngå at jeg også, når det mørkner, ser speilbildet av mitt eget ansikt.
Slik tror jeg også mor så sin egen barndom og ungdom. Hun så den gamle Inger som så den unge Inger. Hennes barndomserindringer var ikke objektive, de var hennes alders barndom. Bilder som aldri hadde forlatt henne, men som var skjult, også for henne selv, til hun nå fant dem igjen. Disse diktene og bøkene var mors arv til seg selv.
Diktene var brå glimt som veltet opp i henne. Erindringsbøkene skulle avdekke hele himmelen. Ingenting kom av seg selv; å se seg selv er ikke spørsmål om inspirasjon. Det krever en møysommelig tapperhet. Sant skal det være.»
BRÅGLIMT
Hvordan fant min barndom sted?
Den som kunne svare.
Var det nesten aldri fred?
Var det nesten bare
forte, redde hjerteslag,
trass og anger, nederlag,
synd og sorg og fare?
Vent! Det lukter også hegg,
hassel, tang og or.
Lenet mot sin låvevegg
riven fra i fjor.
Hesjene med nyslått høy.
Snorene med drivhvitt tøy.
Og en svartkledd mor.
Alt en skriver om et annet menneske blir en løgn. Dette er min sannhet. Jeg er en sønn som skriver om en mor. Det kan hende at jeg enkelte ganger uten å vite det vever mine egne drømmer inn i hennes. Det får nå så være. Vi var svært nær hverandre. For tjue år siden satt vi på bussen fra sommerstedet Kiljordet på vei til Arendal. Foran oss satt en eldre dame med hatt med slør. "Se på den hatten, mor" sa jeg. Vi så på den gamle damen begge to og begynte å gråte. Jeg har aldri skjønt hvorfor, men den underlige lengselen etter dette øyeblikket har vokst i meg under arbeidet med denne boka. Reisen gjennom min mors tilværelse har styrket min egen kjærlighet til denne korte, korte tida vi har fått her på jorda. Det er egentlig bare dette jeg har lyst til å formidle.
født 14. april 1905 i Bergen,
død 6. februar 1985 i Fredrikstad
Bøker av henne og om henne. Inger Hagerup er en person man blir glad i ved å lese hennes dikt. Fikk tidlig møte med henne via ABC boka vår på barneskolen.
Der fins en evighet av fred
bak alle stjernene et sted
Vi skulle kanskje vraket først
vår lille tid av sult og tørst,
vår lille tid av sult og savn
mot ting vi aldri kan gi navn.
Som løfter i en gjerrigs munn
er denne korte, korte stund.
Forfatter Inger Hagerup
Diktsamling: Videre fra 1945
Vi holder livet i en knyttet hånd
Vårt hjerte må bestandig ha det sånn.
Det tåler gjerne spott og overlast
når bare det får holde noe fast.
En mann, et barn, en drøm skal være vår
og evigheten måles ut i år.
For i vår gåtefulle, blinde angst
blir alle ting erobring eller fangst.
Vi bærer skrekken med oss natt og dag,
den bleke skrekk for hjertets nederlag.
Forfatter: Inger Hagerup
Fra diktsamlingen; Den syvende natt fra 1947