«For et par år siden ble jeg under et opphold i London bedt om å holde et foredrag i Anglo-Norse Society om «Sigrid Undset – slik jeg kjente henne.» Jeg sa ja til det. Mens jeg holdt på med tilretteleggelsen av manuskriptet, ble jeg klar over at mine to søstre Sigrid Braatøy, Signe Ollendorff og jeg sitter inne med stoff som belyser en side av Sigrid Undset, som bare de færreste kjenner: hennes utfoldelse i familiekretsen. Der var hun like åpen og spontan som hun i sitt utadvendte liv var tilknappet, utilnærmelig.
Ut fra dette kom jeg til at det kunne være riktig også å la familiens røst bli hørt ved 100-årsjubileet for hennes fødsel.
Det jeg søker å tegne i denne lille erindringsboken er altså et billede av Sigrid Undset som familie-menneske. Hun var familiekjær og slektsrotet i en uvanlig grad. Derfor øste hun våkent og interessert, men så forsiktig at vi først i voksen alder fullt ut forsto det, over oss av sitt svimlende rike intellekt, sitt enorme kunnskapsforråd og sitt brennende varme hjerte.
Hva vi suget inn under disse dagliglivets samvær med henne - det vil vi aldri kunne måle. Og vi fikk aldri takket henne for det, ---«

Sigrid Undset var tante til Charlotte Blindheim, forfatteren av boken Moster Sigrid – et familieportrett av Sigrid Undset. Charlotte Blindheim var datteren til Sigrid Undsets søster Signe. I boken står det at på spørsmål fra Charlotte Blindheim om hvordan Kristin Lavransdatter så ut, svarte Undset: «Som din mor da hun var ung, tenker jeg.»

Boken ble utgitt i 1982. Jeg fikk den av en kollega for noen år siden. Hun hadde kjøpt den i et antikvariat eller loppemarked. Den er på ca 100 sider og inneholder mange bilder. Det som har inspirert meg til å lese den nå, er boken jeg skrev om i innlegget:

Bokomtale: Jeg har har levd i dette landet i tusen år. En sommer med Sigrid Undset. av Kristin Brandtsegg Johansen

Mye av det som fortelles i boken til Charlotte Blindheim, har jeg lest i biografier om Sigrid Undset. Men boken til Blindheim har naturlig nok en annen vinkling. Ikke fordi boken til Blindheim er en skjønnmaling av Sigrid Undset. Sigrid Undset var raus mot familien. Men hun var også krevende. Jeg tenker at den hun krevde mest av, var seg selv.

Om den sterkt handicappede datteren Maren Charlotte (Mosse) som døde i 1939:

«Bare til mor åpnet hun seg for denne tragedien. Bare mor kom opp da Mosse sovnet inn i januar 1939. Hun lå så vakker, hvitkledd i peisestuen den siste natten. Og de to søstre satt sammen hos henne. At hun var gått bort da krigen kom til oss i 1940, så vi alle som en styrelse.»Nå har hun banet vei for meg til Amerika, sa moster Sigrid selv. I et brev umiddelbart etter Mosses begravelse, sier hun: ---Jeg savner henne svært, men på en måte er jeg glad også fordi jeg vet nu kommer hun aldrig til å bli overlatt til fremmede.» Og så legger hun til»--det var for dette pikebarnets skyld jeg aldrig var vel til mode når jeg var hjemmefra og alltid lei meg når en reise trakk ut for lenge.»

Det jeg ikke husket å ha lest om tidligere, er at Sigrid Undset ga størsteparten av pengene hun fikk av Nobelprisen til de handicappedes sak.

Om Bjerkebæk, som i dag er åpent for publikum, skriver Charlotte Blindheim bl a dette:

«Derfor er Bjerkebæk uten Sigrid Undset bare et tomt skall, som aldri kan fylles. Men som rammen om en stor dikters og et stort menneskes liv har det kanskje sin interesse å bevare det, fordi det i så uvanlig sterk grad var preget av henne som levet der fra 1919 til sin død i 1949. Men hun har aldri selv ønsket at det skulle bevares. «Efter meg skal det aldri komme glanere»; sa hun.

Lurer på hva Sigrid Undseth hadde tenkt om «glaningen» vi kan bedrive ved å lese biografier mv om hennes liv. Charlotte Blindheim skriver:

«Det at vi oppfatter hennes bøker som så realistiske, så skrevet ut fra noe selvopplevet eller selviakttatt, gjør at vi som har kjent henne, leser bøkene hennes på en egen måte, vi leter hele tiden etter henne bak personene. Det som forbauser oss er at de fleste Undset-forskere fortrinnsvis er opptatt av hennes romaner og fortellinger, men det essayistiske forfatterskap så ofte blir oversett. «

Interessant er det å lese morens (søsteren til Sigrid Undset) reaksjoner på hvordan deres mor ble beskrevet i boken Elleve år, Sigrid Undsets barndomserindringer fra oppveksten i Kristiania. Uten sammenligning for øvrig; søstrene Sigrid og Signe hadde et godt og nært forhold; reaksjonen som beskrives her, fikk meg til å tenke virkelighetslitteratur-debatten som har rast pga boken til Vigdis Hjorth, og ulike oppfatninger i en familie om hva som er sannhet:

«På det ytre plan var mors reaksjon (mormor levet ennå da boken kom ut): «Gud bevare alle litteraturhistoriens mødre.»
Hennes egentlige reaksjon, som svarer til vår egen, kommer frem i et brev lenge etter mormors død:
«Den fortegning av barndomshjemmet, nærmere bestemt vår 'myndige og rådelystne' mors rolle, som er gått over i historien, er jo helt og holdent regisert av Sigrid selv. Jeg kan vanskelig tenke meg noen annen mor som i samme grad hadde evnet å forholde seg passivt iakttagende og forsiktig overfor et så eiendommelig og vanskelig barn. Ikke vanskelig i betydning slem - men i betydning 'anderledes', og totalt uimottagelig for motforestillinger. Følge opp når hun ville snakke - svært meget av hva jeg kan og vet har jeg lært av å høre på de to's diskusjoner om historie og litteratur og annet - og så respektere hennes timelange taushet når hun sa at det var slik hun trengte det nå. Tie stille og skjule sin angst når dette rare halvvoksne barnet gikk ut om morgenen uten å si hvorhen, og kom hjem mot kveld med den grønne botaniserkassen full av alt mulig rart. Særlig husker jeg en diger huggorm hun hadde slått, og henrykt kastet bort på sengen til mama som lå i influenza, og forlangte at vi andre skulle beundre dens vidunderlige og fullkomne kroppsbygning og tannset. Og så mamas og vår alles angst og kvide da hun fikk de første manuskriptene refusert, og vi spurte oss selv: kan hun bære det, hvis dette ikke går? Så gikk det jo, hun fikk success og fikk luft under vingerne, og alt så lyst og godt ut - og så kom hun hjem og fortalte at hun ville gifte seg med en mann som var gått fra kone og tre barn, men enda ikke var lovlig skilt, og som var meget eldre, og hadde en lunge. Og mama knydde ikke, sa ikke engang til oss andre hva hun følte, enda hun vel som mor var fortvilet. Bare tok smilende og elskverdig imot svigersønnen. Hun ble forresten meget snart personlig gla i ham, og han elsket og beundret henne, akkurat som hennes andre svigersønner. Vennskapet mellom henne og Svarstad, og mellom meg og Svarstad ble jo livsvarig, enda vi så at som ektemann var han umulig fordi han intet forsto av sin kone, og at hun ville gå til grunne om det skulle fortsatt. Det høres vel rart og selvmotsigende ut, men slik var det nå. Og for barna betydde det meget at det var et nøytralt felt hvor de kunne møte sin far. Det var vi klar over. Og Sigrid vel også.»

Det var noen smakebiter fra boken. Etter NRK-programmet i går, Brenners bokhylle, der Gro Nylander snakker om sitt forhold til bøkene Kristin Lavransdatter, tenker jeg at det er flere enn meg som ønsker å lese trilogien om igjen.

Omtalen er kopiert fra dette blogginnlegget - link