She is certainly the only musician who, having persuaded Prince to play on one of her songs, would then decide that what the track really needed was a contribution from Lenny Henry.

Handsome: well, maybe. Hard to imagine all the same who the girl could be. Teenage chess enthusiast, poster of Magnus Carlsen over her bed. Funny to think of Ivan playing the seducer. Flat monotonous voice on him. And the braces, diabolical.

Lord God, she said, this youngern's wet clear through. He's a-fixin to take pneumony.

Enok stod og saag seg leid paa Carolus, som no laag i Bærtuva og aat Skinntrytekart.

Jon Fosse trakterer oss med kaffi fra en termos, han byr fram snushornet i sølv, og sammen går vi opp på dekk av det Yngve kaller den enormt fete speedbåten, før han blir strengt irettesatt, det heter for faen snøggsjark.

«Vyrde bergensarpakk. Kan de vere så venlege å levere denne geita til VFF [Vestlandske frigjeringsfront] på Eikaasgalleriet på Ålhus? Han heiter Frilin og har byrja å breke bokmål, så no må han døy. Takk som faen. Larine Litlenova. PS. Ljåmannen hente alle embedsmenn!»

– Vet du ka då, i begravelsen til Kenneth Sivertsen var det visstnok en gedigen krans som var mye større enn alle de andre. Folk trodde den var fra Kulturrådet eller noe sånt. Men på båndet til kransen sto det: «Takk for alle gode minne, Kenneth. Helsing Bømlo Taxi.»

Men først må jeg videre, jeg klarer ikke å bli stående i klyngene mer enn et par minutter av gangen, ravende fra gruppe til gruppe sanker jeg bruddstykker av samtaler, biter av sagn, crescendoer i røverhistorier og punchliner i anekdoter, så kaster jeg meg inn i Bind deg en blomsterkrans, etterpå skråler jeg drikkevisen hvis tekst går trallala lalala-øl! på melodi av Sæveruds Rondo amoroso.

The regular vocalists would sometimes be augmented by singers such as Sinéad O'Connor and Annalise [sic] Drecker. Annalise really had character: she was very pretty, but a bit of a tomboy. Her dad was one of Norway's top football coaches. She did the ‘Becoming More Like God’ video with me. I have done a handful of videos over the years, but that one is my favourite; it was directed by Peter Christopherson.

Over the years Metal Box has come to be referred to, largely by your bog-standard, dim-witted thirty-something music journalist, as a dark and morbid impenetrable classic. You always get the impression that most of these people who spout on about Metal Box have never really listened to it. (In a way, it reminds me of James Joyce's Ulysses, insofar as it's discussed far more than it is actually read.)

Of course, I have to thank Sid [Vicious] for my stage name. He was drunk and slurred my name [John Wardle] into ‘Jah Wobble’. The ‘Jah’ part was perfect, of course, because I was such a big reggae aficionado. As soon as he said it I said, ‘I'm keeping that!’ I thought that it was perfect: It stood out and I knew that people would never forget it.

Later, over coffee, we got onto the subject of elderly parents. Janet's mother is eighty-nine and is in excellent physical and mental health. “Unlike my friend Phil's mother,” she said. “This was a woman who never missed a church service, who was an absolute pillar of her community. Then she got dementia and became a different person.” She poured me more coffee. “The last time Phil saw her, she leaned over in her wheelchair and at the top of her voice said, ‘Hitler wants my pussy.’”

Ho såg dei stå i gjørme attved låven. Som støtter i stein. Stilla dei bar. Full av sjukdom. Såg Sonen halde eit glødande hjarte. Hemnarsteinen. Såg Broren presteleg stum. Faren eit vidope mørker.

Talking on FaceTime with close friends is good, like an old-fashioned phone call to which a visual channel has been added. In contrast, sitting alone in your bedroom consuming a bottomless feed of other people's content, or playing endless hours of video games with a shifting cast of friends and strangers, or posting your own content and waiting for other kids (or strangers) to like or comment is so far from what children need that these activities should not be considered healthy new forms of adolescent interaction; they are alternatives that consume so much time that they reduce the amount of time teens spend together.

Linnés inflytande kan vara komplicerat, som Walter Wentzel konstaterar i sin uppsats om Linné och Goethe. Inflytande syns också på Jeremy Bentham, Immanuel Kant, som tar upp honom i anslutning till sin logik samt Michel Foucault (som tog vänner till Hammarby).

Linnés levnadstecknare Dietrich Stoever myntade 1792 devisen «Deus creavit, Linnaeus disposuit» – Gud skapade, Linné ordnade.

Hur ska då Linné själv bedömas? Han ordnar människans variationer hierarkiskt, de olika varieteterna beskrivs med värdeomdömen, och afrikanen placeras i alla de olika versionerna längst ner. Han klassificerar människan fördomsfritt bland djuren, han använder aldrig begreppet ras utan varietet och som principiellt är påverkbar av till exempel var man bor, i hans hierarkiska listor (som inte är helt samstämmiga) står indianen överst, alltså inte europén, och slutligen uttrycker sig Linné odelat positiv om samerna. Det finns gott om ytterligare argument för motsidan, till exempel att Linné inte klassificerar polygenetiskt, alltså inte tänker sig en skapelse av Adam och Eva på ett ställe medan den övriga mänskligheten uppstått på ett annat ställe. Vidare att han inte mäter skallar. Vidare att man inte finner exempel på antisemitism hos Linné, vidare – och kanske viktigast – att han inte sorterar efter förnuft helt enkelt eftersom sapiens har med sapientia att göra, en karaktär som inte bara europén utan hela människosläktet kan ha om de uppfyller definitionens villkor om at känna sig själv.

Jeg er imidlertid meget bedrøvet over en begivenhet som kommer til å finne sted i morgen. I morgen klokken syv vil det hende noe merkelig: Jorden kommer til å lande på månen. Den berømte engelske kjemikeren Wellington har skrevet om dette fenomenet. Jeg må tilstå at jeg følte en viss uro da jeg tenkte på månens usedvanlig fine og skjøre konsistens. Månen lages jo for det meste i Hamburg, og er følgelig av svært dårlig kvalitet. Det undrer meg at ikke England har tatt affære. [En gal manns dagbok]

Jeg definerer meg selv som postkolonial forfatter fordi jeg best kjenner mine egne erfaringer i den referanserammen, og fordi det er til størst hjelp når arbeidet mitt skal gjøres forståelig der sovjetimperialismen ikke er kjent. Kommunikasjon med verden utenfor er umulig uten at det fins noen slags felles forståelige begreper.

Alle dekoloniseringsklassikerne, Edward Said medregnet, ble kjent for meg i studieårene. Men russisk kolonihistorie ble ikke tatt opp i noen forelesninger, selv om de postkolonialistiske teoriene stemte veldig godt for Russland. Jeg er oppvokst på den tida da oppløsningen av koloniveldet ble den store fortellingen og stemmene utenfra ble løftet fram. Jeg har gått på forelesninger om kjønnsforskning. Den østeuropeiske erfaringen har manglet i alle forelesninger som har behandlet utenforskap og tausheten knyttet til den.