Det var kanskje ikkje anna å vente at Nobile blei uglesedd i Noreg. Han hadde jo på sett og vis gjort heltane våre til narr. Han viste dei vintervegen, sjølv om han ikkje kunne gå på ski eller kjøre hundespann. Ved hjelp av kunnskap og ei vitskaplig innstilling klarte han det Amundsen ikkje klarte: å fly over polarområdet for eigen maskin.»

Sitatet over er slutten av boken jeg nå har lest: Tragedien Umberto Nobile Polarhelt eller svikar? av Steinar Aas. Det var tilfeldig at jeg fant boken utgitt i 2002 på loppemarked. At Roald Amundsen kunne være en drittsekk og at det ligger mange lik i hans fotefar, var jeg kjent med etter å ha lest disse bøkene som jeg har skrevet om i innleggene:

Biografi: Roald Amundsen av Tor Bomann-Larsen - virkelig verdt å bruke tid på å lese!

Ragnar Kvam Jr.: Den tredje mann - Beretningen om Hjalmar Johansen

Ragnar Kvam Jr.: De fire store og hvordan de ledet sine menn:

Det overrasker meg heller ikke at man den gang ikke kjente til Roald Amundsens drittsekkfakter. Men at han fortsatt i dag ikke har fått den slagside han burde ha, er mer enn interessant. Samtidig burde det ikke overraske meg. Det er sider ved norsk sjåvinisme som gir meg vond smak i munnen for ofte.

Historien rundt luftskipet Norge er beskrevet i Tor Bomann-Larsens biografi. Lite om historien om luftskipet Italia. Tidlig i boken til Steinar Aas beskriver han det som skjedde da skipet Città di Milano kom til Narvik med de overlevende fra Italia-ekspedisjonen, herunder Nobile.

«Om bord satt ein nedtrykt mann, installert som om han var fange, med pålegg om ikkje å ha kontakt med nokon av dei frammøtte journalistane som stod og venta inne på land. I ein månad hadde ei heil verd vore opptatt av lagnaden til italienarane som no satt på «Città di Milano», og i malmbyen var det fleire som spurde seg om dei ikkje burde vore skambanka. Andre meinte at dei ikkje burde sette føtene sine på norsk jord, langt mindre få lov til å reise gjennom Noreg.
Italienarane hadde lagt ut på ein ekspedisjon med luftskipet «Italia» i polarområda våren 1928. På den siste av tre turar over polhavet havarerte luftskipet 25. mai. Ti av mannskapet fall ned på isen da gondolen dei satt i, blei slått mot drivisen aust for Nordaustlandet på Svalbard, og seks forsvann sporlaust med restane av luftskipet ut i isøydet. I over ein månad var store internasjonale hjelpeaksjonar i sving med isbrytarar og fly for å finne og berge havaristane. Mellom redningsmennene var Roald Amundsen og eit mannskap på fire i flybåten Latham. 18. juni letta det tunglasta flyet fra Tromsø, og kom aldri tilbake. Den norske polarhelten var borte for alltid.»

Stopp en halv, var det første jeg tenkte, det var vel ingen som trodde at en mann som gjorde alt for å få oppmerksomhet hadde ve og vel til Nobile & co i tankene da han bestemte seg for å bli med på redningsaksjonen. Tor Bomann-Larsen skriver i sin biografi om Amundsen som bruker denne reisen til å rømme fra en kvinne som er på vei for å gifte seg med han:

«Men venter brudgommen på sin brud? Tvert imot. Han setter himmel og jord i bevegelse for å komme vekk. Det kan se ut som Roald Amundsen heller vil omfavne sin verste fiende på et isflak nord for den 80. breddegrad, enn å ta imot den kvinnen som har lagt alt bak seg for å komme ham i møte med amerikabåten. Det er mer enn et tankekors. Det ligner en flukt - en flukt over hals og hode - fra Uranienborg, fra et liv som pensjonist, fra en død bak huset og fra kvinnen som kommer.
Han rømmer tilbake til helterollen, til det gamle eventyret - inn i rampelyset. Der kan han sitte, midt i verdens oppmerksomhet, godt skjult i ridderens rustning. Tydeligere enn noen gang demonstrerer Roald Amundsen at han er en mann med svekket kjerne; han kan bare eksistere i kraft av verdens beundring.»

En mann med svekket kjerne, det var jaggu godt sagt om Amundsen.

Nobile var luftskipsingeniør og tegner, og en kunnskapsrik forsker på sitt område. Han var i utgangspunktet ikke opptatt av polarområdene, og slett ikke noen polfarer.

«Sett med norske auge var ikkje Nobile nokon eigentlig polarhelt. Han representerte noko heilt anna enn det heltar som til dømes Amundsen og Nansen gjorde. Ikkje var han fysisk sterk. Han var heller ikkje ein representant for den einslige heltens kamp mot isen, eller mannen med stor M. Nobile var familiemannen som følte med kona si, og nærte ei kjærlig omsorg overfor barnet sitt. Han var polarhelten som skreiv eit eige kapittel om hustrua i boka om polarbragdene, og som tok bilde av sine to kjære med seg i gondolen for å døyve saknet.»

Det var Amundsen som kontaktet Nobile.

«Den 15. juli 1925 mottok Umberto Nobile eit telegram frå Oslo. Det kom frå den verdskjende polarforskaren Roald Amundsen som ville møte Nobile til viktige og hemmelige forhandlingar. Telegrammet skulle komme til å prege resten av livet til Nobile.»

Det aspektet burde Amundsen & co hatt med seg da de utsatte Nobile for den voldsomme kritikken i ettertid.

«Thommessen var Nobile sitt faste anker i førebuingane. Han visste ei heilt anna openheit enn dei to andre hovudaktørene. Mussolini og Amundsen. Mussolini hadde ein eigen agenda for ekspedisjonen. Dersom ferda lukkast, kunne han nytte ho i propagandasamanheng. Han heldt ein relativt låg profil enno, men stilte raust opp med ressursar til forebuingane.
Kva så med Roald Amundsen? Nobile hadde stor respekt for Amundsen, men då han blei spurd om han likte han i eit intervju i Dagbladet i 1953, tenkte Nobile lenge over spørsmålet for han svarte: «Likte og likte. Jeg beundret ham.» I andre samanhengar var ikkje Nobile like diplomatisk. Det er ikkje til å stikke under ein stol at Nobile følte seg liten i Amundsen sitt selskap. Nobile hadde vanskar med å bli akseptert av Amundsen. Han påstod mellom anna at Amundsen rekna luftskipet som ein drosje og Nobile som ein drosjesjåfør, og at han var einspora og eigenrådig alt i planleggingsfasen.
I forebuingane var det lite kontakt mellom Nobile og Amundsen. Roald Amundsen heva seg liksom over alle trivielle diskusjonar. Hjalmar Riiser-Larsen og Lincoln Ellsworth fekk ta seg av det. Dei var blitt ein del av Amundsen sitt hoff etter dei to siste flyoperasjonane til Amundsen i 1925. Riiser-Larsen stod for den flyfaglige kompetansen, medan Ellsworh var den amerikanske rikmannssonen som hadde forbarma seg over Amundsen, di alt såg som mørkast ut for finansane til den gamle polarkjempa. No skulle dei to få betalt for sin lojalitet overfor Amundsen og delta i det store prosjektet.
Amundsen hadde ikkje tenkt å gi ved dørene. Dette var hans ekspedisjon. Nobile skulle raskt oppleve det. I tida som kom, var han ei lita brikke i eit større spel. Både Mussolini og Amundsen kjempa kvar på sin kant for heider og ære, og midt mellom dei stod Nobile.»

Riiser-Larsen, Amundsen, Ellsworh, Nobile og Titina– kilde for bildet: https://www.spitsbergen-svalbard.com/spitsbergen-information/history/the-race-to-the-pole-3.html

Det var ikke så viktig for Amundsen at luftskipet holdt seg i luften som det var for Nobile. Om de landet på polen skulle de alltids komme seg ut på egen hånd; det ville bli en ny stordåd for «Chefen». At Nobile tok med seg sin hund Titina, var ikke noe Amundsen likte. Men, dette skriver Tor Boman-Larsen i sin biografi:

«Når polfareren tenker nærmere etter, kan dyret vise seg å komme godt med. Han ser på Wisting og husker Slakteren. Nobiles nipsdyr anslås til fem kilo. Wisting vet å partere hunder og å få mest mulig ut av dem. Det blir ikke mye på hver mann, men den skal deles likt. I det øyeblikk de går ned på isen, er det ham, Chefen, som bestemmer, over mennesker, dyr og dagsrasjoner.
Hundekoteletter er godt. Altmuligmannen kan sine kokekunster. Retten kalte de bare «bikkje». Polfareren kaster et blikk på det spisse, mørke, lille hodet. Kroppen er glatt og hvit. Er det i det hele tatt noen hund?
Det vil vise seg.»

Kilde: http://barkpost.com/first-dog-to-fly-over-north-pole-titina/After the success of the mission, Nobile refused to be photographed without his precious Titina, and eventually she became more famous than the rest of the crew.

Titina var med på begge ekspedisjonene og ble berømt – fra boken til Steinar Aas:

«Nobile var bymannen som helst såg på hunden som ein venn og turkamerat. Han tok med seg fanghunden Titina, ein liten spisshund, og Titina hadde ingen annan funksjon på reisa enn å vere ein kjær følgjesvein. Det var alt Nobile trong av venner om bord, skreiv han seinare.
Dermed fekk Titina ein viktig plass både i reiseskildringar og bilde fra ekspedisjonane. Han blei den mest berømte polarhunden i historia, trass i at han trulig passa best trygt heime i Napoli, som turkamerat når familien Nobile gjekk ein kveldstur på den nærmaste piazza. Titina blei ikkje berre gjord udødelig gjennom polarlitteratur, fotomateriale og annan dokumentasjon. Den dag i dag kan ein sjå den høgt elska hunden til Nobile utstoppa på Museo Storico-Aeronautica Militare i Vigna di Valla, like Nord for Roma. Slik behandla ikkje dei norske polarheltane sine hundar. Kjenslene deira for andre heldt dei for det meste for seg sjølv. Nobile fann plass for Titina i bøkene sin om polferda, og forholdet mellom Nobile og hunden hans var nær sagt rørande.»

I et privat brev til Amundsen kalte en god venn av Amundsen, apoteker Zappfe i Troms, italienerne som var med på ekspedisjonen over Nordpolen for svarte tatere. De passet ikke inn blant «Nordmænd». Vel, historien viser at hadde man en venn som Amundsen fikk man en fiende på kjøpet. Umberto Nobile har bare gode skussmål når man trekker fra de som var under hælen til Amundsen. Nobile fikk sin oppreisning i alle andre land enn Norge. Etter å ha lest boken til Steinar Aas mener jeg at Nobile ihvertfall ikke var en sviker.

Fra slutten av boken til Steinar Aas:

«Den norske behandlinga av Umberto Nobile er eit svart kapittel i nyare norsk historie. Rykte og indisium, klappjakt og lynsjestemning skapte ei felles norsk haldning. Kulturelle og rasemessige fordommar florerte og førte til at anti-italienske haldningar fekk utvikle seg og feste seg blant den jamne nordmann.
Historia om Nobile-tragedien fortel om eit folk som blei lurt opp i stry, og som med sin flokk-mentalitet gjekk rett inn i ein mørk tunnel. Det korkje evna eller ønskte å snu, men ville heller halde fram med å kverne vidare på den betrevitande, nasjonale arrogansen.
Det mest skammelige er likevel at dette skjedde med hjelp fra norske avisfolk og utan at norske politiske eller intellektuelle miljø mukka. Når journalistar kastar seg samstemde inn i hekseprosessen og det elles er taust på alle kantar, er det alvorlig. Like alvorlig er det når representantar for den norske staten får den same kollektive blackouten.
Kva så med norske historikarar og polarforskarar, kunne ikkje dei ha gjort noko? Nobile-saka vitnar om at norske forskarar og vitskapsmenn på det polarhistoriske området ikkje har evna å rive seg laus frå den ishavsimperialistiske og rekordfokuserte polartradisjonen. Enno i 2002 driv ein på og dyrkar dei gamle nasjonale heltane.»

Omtalen er kopi av et blogginnlegg på bloggen min - link til innlegget